Nyheter

Er det islam eller nasjonalisme som styrer Tyrkia?

Er det fordi de er enige om islamismen at Tyrkia ikke angriper IS? Eller er det fordi det tjener deres nasjonalistiske målsettinger?

– Hvorfor er de egentlig her? Tyrkia er jo ikke noe europeisk land, bemerket utenriksminister Svenn Stray til meg. Det var 1984, vi var i Strasbourg, der Europarådet skulle behandle Tyrkias medlemskap i denne forsamlingen for menneskerettigheter og demokrati. Landet hadde vært suspendert på grunn av et militærkupp i 1980. Nokså ubeleilig hadde Tyrkia arrestert en norsk statsborger på besøk i landet og nektet å utlevere ham. Alexander Berthelsen var opprinnelig kurder, og en aktivist i kampen for kurdisk selvstendighet.

Det var nettopp i 1984 krigen mellom kurdiske nasjonalister og den tyrkiske hæren startet. Kurderne utgjør 18 prosent av befolkningen i Tyrkia, og er i flertall i de sørøstlige regionene. I disse dager får krigen med kurderne et grotesk utslag: Tyrkia ser ut til å være vel tilfreds med at IS knuser de syriske kurderne sør for grensa.

Så kan man spørre, som Svenn Stray gjorde: Hvorfor er Tyrkia regnet som en alliert for Europa? Hvorfor er Tyrkia med i Nato? Er dette egentlig et land som støtter europeiske idealer?

Kald krig

Det var den kalde krigen som åpnet dørene til Europa for Tyrkia. Beliggenheten sør for Sovjet og ved porten til Midtøsten gjorde det strategisk interessant for USA, som opprettet militærbaser der allerede på 40-tallet. Medlemskapet i Nato fulgte naturlig, og en oppmyking av det autoritære styret Kemal Atatürk hadde innført åpnet veien til Europarådet.

Hærens store innflytelse i politikken og menneskerettighetenes svake kår skapte imidlertid spenninger, som krisen på 80-tallet viste. Krigen mot kurderne førte til enda flere menneskerettighetsbrudd og innskrenking av ytringsfriheten. Dette var noe av grunnen til at EU ikke ville slippe Tyrkia inn på 1990-tallet.

Men skepsisen i EU bunnet også i at Tyrkia er et overveiende muslimsk land. Riktig nok er staten sekulær, men det hindrer ikke at staten både styrer og favoriserer islamske institusjoner. Da det islamistiske partiet AKP vant makten ved valget i 2002, var det stor frykt for at landet ville bli islamisert. Men statsminister Recep Tayyip Erdogan fortsatte å innføre reformer som skulle gjøre landet mer spiselig for EU. De siste årene har imidlertid Tyrkia vendt sin oppmerksomhet østover, med klare ambisjoner om å bli en ledende makt i den muslimske verden.

Gammel storhet

Det moderne Tyrkia ble skapt på ruinene av det osmanniske riket, som gjennom fem århundrer hadde styrt mesteparten av den muslimske verden. Avsettelsen av kalifen i 1924 markerte overgangen fra religiøs til sekulær stat.

Da IS utropte sin leder til kalif tidligere i år, var det en utfordring til tyrkiske ambisjoner. IS knytter sine ambisjoner til det arabiske kalifatet med hovedsete i Damaskus og Bagdad – det som tyrkerne overtok da de erobret arabernes rike. Motsetningene mellom tyrkisk og arabisk nasjonalisme var en viktig faktor i oppløsningen av osmannerriket.

Tyrkia har ambisjoner om å gjenopprette gammel storhet. De har lenge nærmet seg de tyrkiske republikkene som brøt ut av Sovjet – alle de nye landene som slutter på -stan. Tyrkerne har ikke glemt at Syria – inkludert Libanon, Jordan og Palestina – var en viktig provins i det tyrkiske riket. Krisen i Syria har skapt problemer, men også muligheter.

Det er neppe felles islamisme som gjør at Tyrkia indirekte – og kanskje også direkte – støtter IS. Snarere ser den tyrkiske regjeringen på IS som et bra redskap for å få slått ned kurderne. Dernest også å få svekket og helst avsatt Assad-regimet.

Nasjonalisme

«Det er ikke islam som er årsaken til at kristne blir drept. Det er nasjonalismen. Tyrkerne kan ikke tåle noe som er annerledes», sa en kristen, tyrkisk leder til meg etter at to kristne var blitt drept i Anatolia for sju år siden. Tyrkia er først og fremst et markert nasjonalistisk regime. Utryddelsen av armenerne og bekjempelsen av all kurdisk selvhevdelse er utslag av at man ikke tåler det som ikke er tyrkisk. En fersk nasjon med en stor fortid kan bli preget av slike holdninger.

Om IS skulle vinne makten i Syria, skal ingen bli forundret om det blir konflikt mellom de arabiske og de tyrkiske islamistene. Men enn så lenge kan de forene seg i kampen mot felles fiender: Kurderne og Assad. Derfor får USA en kald skulder fra sin Nato-allierte i kampen mot islamistene.

LES OGSÅ: Tyrkia - tilskodar til Kobanis fall

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter