Enstatsløsningen

Etter å ha vandret i elleve dager på Vestbredden, har jeg til gode å møte en eneste palestiner som tror det blir noen palestinsk stat. Gjenvalget av Netanyahu bekrefter at israelere flest ikke er innstilt på de endringene som en reell tostatsløsning vil kreve.

Dessuten er de fysiske realitetene på Vestbredden endret drastisk på de 22 årene siden Oslo-avtalen ble inngått. Det er ikke bare snakk om at det bor noen jøder i bosettinger, men at det er skapt en israelsk infrastruktur som splitter hele området opp og griper direkte inn i hverdagen for alle palestinere. Det er ikke mulig å opprette en levedyktig stat med disse realitetene.

Én stat

Men hvis det ikke blir noen palestinsk stat, hva så? Det betyr at palestinerne fortsatt må leve uten elementære statsborgerlige rettigheter, med svært begrensede muligheter til å endre sin egen situasjon. De vil leve innestengt bak israelske grenser og gjerder. De vil være underlagt både israelsk militærstyre og et korrupt, ineffektivt og autoritært palestinsk lederskap.

LES OGSÅ: Netanyahu angrer overfor arabiske velgere

Frustrasjonen og håpløsheten vil øke, særlig blant de unge. Det vil neppe komme noen ny intifada. Men det vil bli økende rekruttering til radikale grupper som Hamas og IS. Det vil bli flere voldshandlinger, som Israel vil møte med harde mottiltak. Det vil skape internasjonale reaksjoner mot Israel og en økende fare for terror også i Israel.

Finnes det noe alternativ til dette scenariet? Mange palestinere jeg snakket med, hadde ett alternativ: En demokratisk stat som omfatter både Israel og de nåværende palestinske områdene. Også på israelsk side kommer det nå flere røster som taler for enstatsløsningen.

Demokratisk

Det finnes to uakseptable versjoner av enstatsløsningen. Den ene er Hamas-versjonen: En muslimsk stat der jøder i beste fall er underordnet, i verste fall blir jaget eller drept. Den andre er en israelsk apartheidstat, der de araberne som nå bor i de palestinske områdene, nektes stemmerett og andre statsborgerrettigheter.

En akseptabel enstatsløsning ville innebære at jøder og arabere – kristne som muslimer – får samme rettigheter i en demokratisk stat. Det ville løse mange problemer. De israelske bosettingene ville bli vanlige byer der selvsagt både jøder og arabere kunne bo. De palestinske flyktningene på Vestbredden kunne bosette seg i Haifa og Jaffa – selv om de ikke ville finne husene de har oppbevart nøklene til. Sikkerhetsmuren, gjerder og sjekkpunkter kunne rives ned. Økonomien kunne blomstre til fordel for alle.

LES OGSÅ: Frykter havari for jødisk drøm

Men er det mer enn en vakker drøm? Motforestillingene og problemene er så mange at det ikke er plass til å regne opp alle.

Jødisk stat

Den viktigste er at Israels eksistensberettigelse er å være en stat alle jøder kan komme til for å leve i trygghet. Det er uoppgivelig for Israel. Den israelske forfatteren Amos Oz leverte i et essay her i avisen fredag et nødrop for den sionistiske drømmen. Han mente at det haster med en palestinsk stat, også for Israels egen skyld.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Han hevdet også at alternativet til to stater, er en arabisk stat, ikke jødisk, fordi flertallet i befolkningen vil være arabisk – i tillegg til at han ikke tror det er mulig etter en så lang konflikt å leve i samme stat.

Men det er ikke sikkert en felles stat vil få arabisk flertall. Fødselstallene blant araberne går ned, mens de fortsatt er høye blant ortodokse jøder. Statistikken er mangelfull, men det er slett ikke umulig at jødene vil være i flertall. Særlig ikke dersom europeiske jøder skulle strømme til.

Men vil det være mulig å holde fast ved at alle verdens jøder kan bli borgere av staten, samtidig som de palestinske flyktningene nektes å vende tilbake? Vil ikke en demokratisk stat måtte ha like regler for innvandring, uavhengig av religion?

Mindre viktig, men vanskelig nok, er slikt som flagg og nasjonalsang. Og hva skal staten hete? At staten fortsatt må ha en jødisk karakter, bør være ukontroversielt. Men samtidig vil det være umulig ikke å ta på alvor at omtrent halve befolkningen vil være muslimer og kristne.

LES OGSÅ: Åpner for palestinsk opprør

Og så kommer alle problemene med ujevn fordeling av ressurser, de mange privilegiene bosetterne i dag har, den store forskjellen i levestandard og boligstandard. Og ikke minst den dype gjensidige mistilliten.

Edruelig

Men hvis en tostatsløsning er uaktuell og en fortsettelse av dagens situasjon er uakseptabel – så må man kanskje begynne å arbeide med dette alternativet. Det vil i alle fall kunne bidra til en mer edruelig debatt om de reelle spørsmålene.