Nyheter

En uke med gordiske knuter

Mens diskusjonen bølger, ler kirkemøtedelegatene av sin egen uenighet og sier at kirken kan leve med to syn, i motsetning til (kremt) i andre saker.

Du kan si hva du vil om Kirkemøtet, men kjedelig er det ikke. Mandag hadde de for eksempel en lang og livlig diskusjon om det tunge temaet «vigsling og liturgisk drakt for kantor».

Kantorene er de som spiller orgel i kirken. For et par år siden begynte man å snakke om en spesiell liturgisk drakt for disse kantorene. Vi snakker konkret om en alba (en slags kjortel), og en stola (et litt bredt bånd over kjortelen). Problemet med kantorene er imidlertid mange av dem ikke har så lyst på en slik liturgisk drakt. Noen av dem synes kanskje det er litt upraktisk å sitte i kjortel med et skrått bånd når de spiller orgel.

Dessuten forutsetter denne drakten at kantorene er vigslet, det vil si innviet på en spesiell måte til kirkelig tjeneste. Og det er det heller ikke alle kantorer som er, selv om man egentlig skal være det. Noen mener at jobben i seg selv ikke trenger et spesielt ritual eller en spesiell status, andre vil ikke binde seg. For Den norske kirke har det vært viktigere å få en kantor enn å få en vigslet kantor, derfor har man ofte sett mellom fingrene på hele vigslingen.

Vigslingspress

Men nå skal det bli slutt på dette. Er man kantor, skal man vigsles, enten man vil eller ikke, mener biskopene, som har fått spørsmål om å avgi en læremessig uttalelse. Når en sånn uttalelse kommer, er det i prinsippet ikke så mye Kirkemøtet kan si om saken.

Det betyr ikke at de ikke sier noe. De bruker faktisk mesteparten av plenumssamtalen mellom lunsj og middag til å si noe. Mens selveste biskopenes preses selv sier at bispemøtets syn er forpliktende lære for kirken, sier de som er uenig med biskopene at det umulig kan være forpliktende, for preses mente jo selv noe annet før. Det betyr ikke at hun har skiftet lære, bare at hun har begynt å trekke andre konklusjoner av sin lære.

Og mens kantorer som sier ja til vigsling tar til orde for at dette er så fint at det vil gi yrket et skikkelig løft, sier andre kantorer at kantorene må selv få avgjøre om vigsling er så fint at de bør få oppleve det. Blir det tvang vil færre bli kantorer, mener de.

To syn

Og mens diskusjonen bølger sånn fram og tilbake, ler kirkemøtedelegatene av sin egen uenighet og sier at kirken kan leve med to syn på saken, i motsetning til (kremt) i andre saker. Ganske mange er ganske morsomme og sier ting som at «det må være valgfritt om kantorer vil bære klær – unnskyld liturgiske klær» – og at «sykefraværet muligens vil gå opp fordi så mange kantorer kommer til å snuble i kjortelen når de skal løpe ned trappen fra galleriet for å dirigere koret».

Noen prøver å antyde at om man ikke vil bli vigslet til kantor, kan man bare få en annen tittel, nemlig organist, eller kirkemusiker. De kan altså gjøre den samme jobben og få den samme lønnen – uten vigsling – for alle er enige om at man ikke trenger å vigsle alle kirkemusikere. Man skulle kanskje tro at det løste saken, men det gjør det ikke, for de ikke-vigslede kantorene vil ikke være organister eller kirkemusikere, de vil være kantorer.

Så når alt kommer til alt, handler hele den lange, livlige diskusjonen kanskje mest om hva som er den gjeveste tittelen.

Men det er det ingen som sier. Det er heller ikke noen som sier det en hvisket i øret mitt, nemlig at kanskje så mange som 30 prosent av kantorene i Oslo er homofile, så biskopen vil uansett ikke vigsle dem.

Uløst

Når kirkemøtet går til middag – klokken halv åtte på kvelden – er saken uansett uløst. Det betyr at komiteen som skal formulere det som forhåpentlig blir vedtak i saken, må jobbe sent på kvelden, kanskje om natten, for å finne en løsning på den gordiske knuten. En jeg snakket med lurte til og med på om saken burde utsettes, sånn at ferskingene som blir valgt til høsten, må fortsette diskusjonen til neste år.

Hvis du tror alt dette tar humøret fra kirkemøtets delegater, tar du helt feil. For når diskusjonen er over, sier en gjest fra den finske statskirken at «Ni skrattar mycket mer enn kyrkmötet i Finland gjør». Han får applaus av alle. Og mens de går ut, lar en tredje delegat meg forstå at hele saken handler om at biskopene har latt det gå prestisje i saken ved å gjøre det til en læresak.

Spør du meg, står det respekt av at biskopene greier å bli enige om et lærespørsmål. Og av at Den norske kirke tar demokratiet såpass på alvor at de bruker en uke på uttallige slike gordiske knuter, i stedet for å la et lite kirkeråd avgjøre dem etter smak og behag i ro og mak.

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter