Meninger

En milepæl, tross alt

Onsdagens streik er det endelige symbolet på at Presteforeningen er blitt en ordentlig fagforening.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Vi må med klare ord si ja til streik. Presteforeningen har for lavt selvbilde og for små tanker om hva vi kan oppnå som fagforening. Nå må vi ta oss selv på alvor.»

Ordene tilhører daværende sokneprest i Langevåg, Harald Sunde, og falt på Presteforeningens generalforsamling så langt tilbake som i 1990.

Han fikk støtte av domprosten i Bodø, Lyder Johs Verne: «En fagforening er en fagforening.»

LES SAKEN: Streiket – men hadde telefonen på

Gratispassasjerer

Dag Mysen fra Oslo sto fram med et ferskt streike-ja: «Kamerater, vi lever i en verden som ikke styres av rettferdighet. Det er bare makta som rår i vårt samfunn.»

Fram til slutten av 1980-tallet var prester i Den norske kirke embetsmenn uten adgang til å streike. Da de fleste etter hvert ble statstjenestemenn, påla de seg selv å avstå fra streik. Identiteten som kollegafellesskap var fullstendig overordnet identiteten som fagforening.

Selv om forslaget om å oppheve streikenekten ble nedstemt på generalforsamlingen i 1990, ble diskusjonen aldri lagt helt død. Streiketilhengerne ble stadig flere. I 2005 ble PF en del av hovedorganisasjonen Unio, og følelsen av å være gratispassasjerer på en ekte fagforeningsskute må etter hvert ha blitt påtrengende.

LES OGSÅ: Prestene streiker for første gang

Sa ja

I 2012 var generalforsamlingen i Presteforeningen klar for å si ja til streik – prinsipielt – selv om det var tydelig at mange av delegatene håpet det ville bli med prinsippet og at eventuelle streiker ikke ville bli merkbare. PF-leder Gunnar Mindestrømmen sto ikke akkurat klar med streikevesten da Vårt Land intervjuet ham etter vedtaket:

Vårt Land: «Vil gudstjenester bli rammet av en framtidig prestestreik?»

Mindestrømmen: «Det kan bli aktuelt.»

VL: «Gravferder?»

Mindestrømmen: «De vil aldri rammes av streik. Det er jeg helt sikker på. Da ville vi dessuten fått tvungen lønnsnemnd dagen etterpå.»

VL: «Vielser?»

Mindestrømmen: «Det er vanskelig å si.»

Følg oss på Facebook og Twitter!

Kallet.

Arbeidslivet er et annet i dag enn for 35 år siden, og prestenes selvforståelse ser ut til å ha endret seg mye. De forventer i større grad enn før å ha de samme rettighetene, den samme forutsigbarheten og de samme ordnede forholdene som andre yrkesutøvere.

Fortsatt har prestene en arbeidstid som ikke er definert på samme måte som for de fleste andre arbeidstakere, men mange er blitt flinkere til å prioritere familie og fritid midt i – og noen ganger på bekostning av – alt det viktige de står i på jobben. Kanskje har de mistet litt av den klassiske kallstanken på veien. Det er ikke nødvendigvis usunt, selv om mange prester stadig bruker nettopp kallet i sin argumentasjon mot streik.

Ikke sinte

Et tosifret antall prester sto i fare for å bli tatt ut i streik i fjor vår, men de slapp med skrekken. Onsdag var ingen tatt ut, men Presteforeningen sentralt oppfordret medlemmene til å legge ned arbeidet i to timer. Foreløpig vet ingen hvor mange som fulgte oppfordringen.

I Oslo møtte en liten gruppe prester fram foran Stortinget. De så ikke sinte ut, de hadde ingen plakater, de snerret ikke om å stå på krava, de hadde ikke på seg presteskjorte og de tok sikkert igjen den tapte arbeidstiden etterpå.

Men streik var det.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Meninger