Dupp gjerne av på kirkebenken

I årevis satt jeg selv i kirkebenken søndag formiddag, og ettersom dette var nesten eneste gang i uka der jeg satt noenlunde stille, var det lett å duppe litt. Selv når prekenen var god.

Så altså: Dupp gjerne av der du sitter og leser. Vi har til og med bibelsk belegg for at det ikke trenger være så farlig.

Skjønt det virket sikkert truende nok da unggutten Evtykos sovnet og ramlet ut av vinduet fra tredje etasje. Jeg tipper han satt i vinduskarmen for å få frisk luft. Det var seint på kvelden, de var mange samlet i salen, oljelampene brant, oksygentilførselen var knapp og talen lang. Den var det Paulus som holdt, så prekenen var sikkert prima, men ikke desto mindre ble den unge mannen «overmannet av søvnen» som skrevet står, og styrtet ned i gata.

Jeg antar både foreldre og andre var snare ned trappa, men de kom for sent: «Da de tok ham opp, var han død.» Men Paulus kom etter, og heldigvis kunne han mer enn å preke. Han bøyde seg over gutten, slo armene rundt ham – og kunne litt etter berolige alle: «Det er liv i ham.»

Siden fortsatte Paulus forkynnelsen. Lenge, helt til daggry, og sikkert vel. Men det alle husket da de gikk hjem, var naturligvis at gutten hadde overlevd både talen og fallet. «Det var til stor trøst for dem.»

Hva Paulus hadde på hjertet, tier historien om. Den er snarere kommet med i Bibelen fordi det som skjer, ofte taler sterkere enn det som sies. Noe vi predikanter godt kan merke oss. Og noe Jesu egen død – og oppstandelse! – er en tydelig preken om.

Denne teksten er fra Vårt Lands andaktspalte.