Det nødvendige skriket

Den er en av de mest slitsomme bøker jeg har lest, Jostein Sandsmarks Pass på liten og på stor. Han dro meg inn i fortvilelsen slik at jeg gispende måtte gi meg selv pustepauser og legge boka bort.

Dette er ingen anmeldelse. Boka er et fortvilelsens skrik. Og skrik vurderer man ikke. De lytter man til. Eller man holder for ørene.

Jeg vil si at jeg har hørt. Og at det traff. Det traff hardt i mine egne minner og erfaringer. Selv om jeg ikke har opplevd det samme, det verste av alt, å miste et barn, så har jeg også hatt bruk for skriket.

LES MER: – Jeg kan ikke late som jeg ikke er sint på Gud

Rå sorg

Det er noe nesten uanstendig ved å offentliggjøre selve den rå sorgen, uten noen forsonende lysning, uten etterpåklokskapens distanse, uten det milde lyset fra noe som er gjennomlevd, overstått. Men det kan gjøre godt, både for den som skriver og den som leser.

Jeg gjorde noe lignende for vel ti år siden. Da jeg ga ut boka Når Gud blir borte, lot jeg den helt bevisst være uten løsning, uten lysning. Jeg lot den være slik det var da jeg skrev den, midt inne i kaoset. Ikke noe av det jeg har skrevet har gitt meg så mange tilbakemeldinger.

LES MER: Hvorfor ordner ikke Gud opp i Syria?

Derfor, Jostein, jeg vet at du kommer til å være til hjelp for mange. Men at det også kommer til å koste å slippe andre så tett innpå sine verste øyeblikk.

Det er ubehagelig å høre skriket fra den fortvilede. Vi andre vil helst at det skrikes i de lukkede rom. Men hvis skriket ikke slipper til, så gir vi heller ikke plass for en ekte og ærlig forsoning.

LES MER: Finn et annet eksempel enn meg, Simonnes

Rosetog

Jeg lurer på om det var problemet etter 22. juli. Vi ble så forskrekket over smerteskriket som steg opp, vi ble redde for raseriet som krevde sitt uttrykk. Så laget vi rosetog og snakket om kjærlighet. Det var ikke usant. Vi trengte å få vist hverandre at vi hørte sammen og ville ta vare på hverandre. Vi trengte å trøste hverandre.

Men noen opplevde at det ikke var rom for skriket midt mellom rosene. De har sagt det, nå etterpå, at de følte det forferdelige ikke ble tatt helt på alvor. Fordi skriket og raseriet ikke fikk lov til å uttrykkes. Det var upassende å gi de ekte følelsene rom.

En klok sjelesørger rådet meg til å gå ut i skogen og banne så høyt jeg kunne. Det var et godt råd. Jeg ser at Sandsmark bruker banneord i et omfang som aldri ville gått om han skrev på sitt eget Lunde forlag. Jeg vet at det gjør godt å gi raseriet luft på den måten.

LES MER: Sinne når barn blir drept

Sannhet

Mange fromme mennesker reagerer nok på det, og også på at en kjent kristen personlighet så åpent skriver om sitt sinne mot Gud, sin opplevelse av en troløs, urettferdig, uforståelig Gud, en Gud som det ikke går an å tro på. Man vil gjerne at det skal være en mening med det, man vil glatte over protesten med en bønn eller en sang.

Men det er godt å være sann. Jeg merker enda den svarte gleden jeg kjente da jeg skrev kapitlet «Når løftene svikter». Det var godt å få si at når jeg skuet opp mot himmelen, vokste ikke min tro og mitt håp, men opplevelsen av tomhet og avstand. Det kjentes godt å få skrelt vekk de fromme talemåtene og si sannheten. Det var befriende å få konfrontert Gud med at han ikke holdt mål.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Jeg tror Gud setter pris på å bli konfrontert. Da blir han tatt på alvor. Å kreve Gud til regnskap for at han ikke lever opp til det man må kunne forvente seg av en som er god og allmektig – det er til sjuende og sist et uttrykk for tro.

Så er det da også mange slike anklager mot Gud å finne i Bibelen. Det er rett og slett en naturlig del av troslivet. Selv når opplevelsen er at jeg ikke en gang har tro som et sennepskorn. For det Gud vil ha, er sannhet. Det er når alle falske byggverk er ramlet sammen at troen kan reise seg på skjelvende, men likevel solide ben.

LES MER:

Miste troen

Lørdag var det flere som har mistet troen som kom til orde i Vårt Land. Årsakene er forskjellige. Men jeg vet fra samtaler jeg har hatt at det ikke er så rent få som mister troen fordi de opplever at det ikke er lov til å være ærlig. I den kristne forsamlingen våger man ikke alltid å slippe til tvilen, anklagene mot Gud, opplevelsen av at troen ikke fungerer.

Jostein Sandsmark lar oss ikke få lov til å distansere oss fra smerten og sannheten. Det skal han ha takk for.

Diskutér på verdidebatt.no