Derfor bombet ingen Krenk

Ingen var mer sårbare enn krenkerne selv, da landets fremste komikere kom til Chateau Neuf for å krenke religiøse følelser mandag kveld.

Ikke på grunn av faren for terror. Selv om arrangørene fant det nødvendig med både kroppsvisitering og veskesjekk av de over tusen publikummerne på forhånd, og selv om enkelte islamister lett kunne skjult seg blant hipsterne i salen, så var det ingen reell fare. Om noen hadde sittet klare med hånden på avtrekkeren, ombestemte de seg under showet. Det er i så fall forståelig.

For humor kan være forferdelig vanskelig å få til. Religiøs humor enda vanskeligere. Særlig dersom verken publikum eller komikere helt vet hva religion går ut på.

LES OGSÅ: Tester ut krenkningens grenser

De mest sårbare på Krenk 2015 var komikerne Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne, rett og slett fordi de var modigst. Verbalt tømte de alle kroppens etterlatenskaper over muslimers og jøders hellige bøker. Men mot er bare starten i humoren. Mistanken om at bæsjen og mensblodet kompenserte for lite kunnskap om både religion og nyhetsbildet meldte seg.

Selv den tøffeste islamist må ha syntes synd på dem. Bra hvis de ville leve i fred for trusler. Ikke så bra for showet.

Følsomhet

Krenk 2015 var ikke bare et solidaritetsshow etter terroren i magasinet Charlie Hebdo. Det var også en markering av at norske komikere ikke vil la den religiøse makten definere grensene for humor. En god tanke som likevel har noen viktige begrensninger: Humorens egne spilleregler.

Du skal nemlig ha god følsomhet for å sparke. Oslolosen, alias Harald Eia, snakket om «hvor stive i kroppen man var før i tida». Derfor sparket man helst nedover. Ifølge humorhistorikere stemmer det. Folk flest var fattige, ubetydelige, og det var uendelig langt opp.

Spørsmålet om hva som fungerer og hvem som ler, er et ganske komplisert spørsmål om på hvilket nivå man befinner seg på en usynlig sårbarhetsstige. Skal det klaffe må både publikum, komikeren og humorobjektet være på rett trinn i forhold til hverandre.

LES OGSÅ: – Greit å spille Muhammed på standupscenen

Hvor mange som ler i en sal, kan være et godt signal om hvordan man ser på og plasserer humorobjektet. Flinke humorister er forsiktige med grupper som de fleste mener befinner seg nederst. Romfolket, for eksempel. Mange av dem har en tragisk livssituasjon og kan ikke ta igjen. Psykisk utviklingshemmede er en annen gruppe.

Empati

John Brungott er en av flere komikere som av og til prøver ut grensene. På Chateau Neuf imiterte han en religionshistoriker som ikke lot seg stanse av at han hadde Tourettes syndrom. Da han omtalte Abraham og Jesus rant han til sin store fortvilelse fullstendig over av tiks og obskøniteter.

Noen av oss holdt nok pusten i sympati med karakteren. Mange står nær mennesker som har vanskelige livssituasjoner på grunn av psykisk og fysisk sykdom. Vi vet litt om kostnadene, om smerten, desperasjonen og kampen mot skammen. Vi har dyp respekt for dem som har greid seg og tilsvarende empati med dem som ikke greide det.

Den samme empatien er årsaken til at det er så vanskelig å få humor om jødeutryddelsen under 2. verdenskrig til å fungere. Lederen for Det mosaiske trossamfunn, Ervin Kohn, spøkte ikke da han før showet fortalte meg at tragedien holocaust var en absolutt krenkegrense for hans del.

Men da den svensk-jødiske Aron Flam spøkte med både antisemittisme, gass og «legen uten grenser» doktor Mengele, fungerte det plutselig. Da ble posisjonene på krenkelsesstigen byttet om, og det ble mer naturlig å le.

Og da Tourettes-karakteren til Brungott, drevet av frykt, greide å overmanne tiksene og ukvemsordene da han kom til Muhammed, fikk sketsjen en helt ny mening. Da ble temaet muslimers lave krenkelsesterskel, noe en rekke av komikerne var innom.

Selvmotsigelse

Mange av innslagene som fungerte best, tok utgangspunkt i trosforestillinger. Det var kostelig da Lars Berrum laget en «beskyttelsesmur» av pølser foran seg på scenen. Are Kalvø tok stereotypien av en fløyeskledd, snurt og kjedelig humanetiker på kornet. Dag Sørås hadde nok religionskunnskap til å påvise både paradokser og absurditeter i troens verden. Og Bård Tufte Johansen viste at erfaringen som pastorsønn ga ham et betydelig religionssatirisk fortrinn.

LES OGSÅ: Tufte Johansen: Redde folk ler ikke av muslimvitser

Men framfor alt viste Krenk 2015 at diskusjonen om rett til å krenke gjennom humor på mange måter er en teoretisk diskusjon. I virkeligheten er kombinasjonen god humor og krenkelse en selvmotsigelse. Den sterke krenkes ikke reelt av humor og satire. Makten hans utfordres, men det er noe helt annet.

Når den sårbare virkelig krenkes, er det bare dem uten empati som ler. Dem som enten er mangelfullt emosjonelt utviklet, eller ubevisst plasserer seg selv så lavt at alt blir et oppoverspark. Det er fortsatt humor. Men det er dårlig humor.

Det var ikke veldig mye krenk på Krenk. Men ganske mye latter. Det er ofte sånn humoren fungerer.

Følg oss på Facebook og Twitter!