Den tredje veien

I KrF er det en tilbakevendende debatt om hvor partiet står ideologisk. Lederen i Kristendemokratisk Forum, Erik Lunde, har bidratt med svært interessante perspektiver – nå sist i debatt med Mathilde Fasting, idehistoriker i Civita som i disse dager utgir en bok om «Borgeren og fellesskapet». Lunde og Fasting er enige om at kristendemokratiet er tydelig ikke-sosialistisk, og de er også enige om at kristendemokratiet er borgerlig, dersom «borgerlig» beskrives med et sett av ideer.

Partiet KrF står i en litt annen tradisjon enn for eksempel Angela Merkels CD gjør. Sammen med det norske Høyre er KrF riktig nok medlem av den samme internasjonale partiorganisasjonen som CDU. KrF er likevel nølende til å kalle seg «borgerlig». Det skyldes nok, som blant andre Lunde har påpekt, at begrepet forstås på en helt spesiell og til dels negativ måte.

LES OGSÅ: Synes abort-tale var forkastelig

Overbygning

For meg er «borgerlig» et honnørord, som gir assosiasjoner til borgeren, til den liberale rettsstaten og til alle fellesskapene av frie og ansvarlige borgere. Begrepet favner vidt og er en slags overbygning over liberalismen, konservatismen og kristendemokratiet. Det kan diskuteres hvorvidt konservatismen og kristendemokratiet overhodet er «ideologier», men uansett kommer de sjelden i sin mest rendyrkede form.

Det finnes mange retninger innenfor hver av de ideologiske «ismene». Høyre kaller seg for eksempel et borgerlig og «liberal-konservativt» parti, mens Venstre er et borgerlig «liberalt» og «sosialliberalt» parti. KrF bygger sin politikk på en «kristendemokratisk ideologi», mens Frp har «liberalismen» som sitt ideologiske grunnlag.

Fremfor å kalle seg selv et borgerlig parti, pleier KrF å fremheve at det er et «sentrumsparti» og et parti som står for «en tredje vei».

Det gir nok mening å si at kristendemokratiet representerer «en tredje vei» mellom liberalismen og sosialismen, slik også konservatismen gjør. Men i praksis løser ikke dette KrFs problem. I praksis befinner nemlig alle norske stortingspartier seg i dag på den tredje vei – uten ytterliggående standpunkter om stat og marked, offentlig og privat, individ og samfunn eller klassekamp. «Vi balanserer mellom sosialisme og liberalisme, mellom kollektivisme og individualisme og mellom stat og marked», har Knut Arild Hareide sagt. Men det gjør i grunnen alle de andre partiene også. Når sant skal sies, er det ganske lite som skiller dem.

LES OGSÅ: Sp-Vedum vil la KrF og Venstre få «en dag i mårå»

Hva er sentrum?

Jeg tror også det er tvilsomt om uttrykket «sentrumsparti» gir tilstrekkelig mening. «Sentrum» brukes i mange ulike betydninger. Det kan illustrere at KrF ligger mellom Arbeiderpartiet og Høyre, at dette er et ståsted de fleste deler, at det er standpunkter de tre sentrumspartiene står sammen om – eller at det er noen helt spesielle «sentrumsstandpunkter» som for eksempel «aktiv distriktspolitikk» og «satsing på frivillige organisasjoner», slik Kjell Magne Bondevik har beskrevet det. Kritikere i KrF mener det er et problem at «sentrum» forbindes med lite annet enn viljen til å bruke «stadig mer offentlige penger».

Men det er ett problem til. For det eneste begrepet «sentrum» ikke er dekkende for, er det de fleste forbinder med KrF – altså KrFs hjertesaker. Ingen kan nemlig påstå at ønsket om å få et KRLE-fag, ikke å tillate homofile ekteskap, stramme inn abortloven, gi fastleger muligheten til å reservere seg eller KrFs alkoholpolitikk ligger i sentrum av norsk politikk. I slike saker får KrF av og til støtte fra et lite mindretall i de andre borgerlige partiene – men stort sett står KrF alene. Det skal skikkelige «hestehandler» til for at KrF skal få gjennomslag i slike saker.

LES OGSÅ: Høyeste ønske: KrF i regjering

Ingen utfordring

For 20 år siden var jeg redaktør for et politisk magasin som het Tidens Tegn. I en artikkel skrev vår nåværende europaminister, Vidar Helgesen (H), om hvilken utfordring et åpent og moderne KrF kunne bli for Høyre, dersom KrF ble det partiet som fremsto tydeligst som «bærer av de kristelig-demokratiske tradisjoner som preger mange europeiske samfunn». Foranledningen var at KrFs daværende leder hadde luftet muligheten for å fjerne bekjennelsesplikten i partiet, og at partiet var i rask vekst på meningsmålingene.

Men slik gikk det likevel ikke. Høyre er i dag større, og KrF mindre, enn de var i 1995. Og det er et begredelig faktum at KrF over lang tid har hatt problemer med å tiltrekke seg nye velgere.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Jeg er ikke i posisjon til å gi KrF råd om veivalg, men det hadde vært interessant å vite om en klarere ideologisk profil som et liberalt kristendemokratisk parti ville appellert til flere.