Den sekulære tenkeboksen

Den sarkastiske kommentaren falt da jeg ble introdusert i et selskap med mange pressefolk og kulturprofiler. Karikaturen «den kristne» lever fortsatt, tro det eller ei. Hengehodet som ikke vet hva som beveger seg utenfor bedehusets vindskakke vegger. Eller noe sånt.

Arketypisk kristen

Selv om kristne i offentligheten er blitt så forskjellige i verdisyn og fremtoning at man ikke skulle tro en slik karikatur fortsatt kunne eksistere, sitter den arketypiske kristne igjen i manges hoder.

Som en trangsynt, lite verdensvant skikkelse som frykter kunnskap, informasjon - ja, kort sagt hele den komplekse og mangfoldige verdenen der ute.

Da jeg kom til Vårt Land, lurte jeg veldig på hvem jeg skrev for. Jeg hadde vært både i tabloide medier og i andre meningsbærende aviser. Men hvem var nå leseren av Vårt Land? Og hvilket samfunnssyn og – ja, nettopp – selvforståelse var det nå det denne leseren hadde?

Jeg kjenner Kristen-Norge for godt til å være fordomsfull. Men kanskje var jeg litt avventende. For jeg ble positivt overrasket.

LES OGSÅ: Kirkens egne feminister

I bevegelse

Vårt Land-leseren er nysgjerrig, kunnskapsrik og i konstant bevegelse. Ja, min opplevelse er at også den såkalt konservative kristne, som ofte får merkelappen stivnet og fordomsfull, er minst like aktiv i å diskutere og reflektere. For det finnes mange som er verdikonservative, men ikke skal frakjennes merkelappen intellektuell. Det må være mulig å fronte et verdiunivers som er kontrært til vårt moderne. Torstein Husby skrev her på debattplass i sommer at kulturen trenger konstruktiv kritikk forankret i kilder utenfor den sekulære tenkeboks: «Den vestlige, selvtilfredse virkelighetsoppfatning trenger ikke flere speil.»

Jeg skulle sagt til selskapets sarkastiske mann at kristne ikke har noe større behov for å utvikle sin selvforståelse enn mannen i gata. Kanskje tvert imot, når det handler om viljen til å fordype seg i og diskutere kompleksiteten i et samfunn der sekularisering og flerreligiøsitet er krefter som utvikler seg side om side.

En annen verdikonservativ mann, Karl Johan Halleråker, ba oss på debattplass nylig om å gi muslimene tid og tillit. Nettopp med utgangspunkt i at kristne også har gjort feil bakover i historien, den globale og den norske. Han ber om at vi tar muslimer på alvor for troverdig samtale. Slike stemmer trengs.

Det jeg har jobbet med som utviklingsredaktør, er ikke de kristnes selvforståelse, men Vårt Lands evne til å møte kompleksiteten i den. Jeg har hatt glede av fellesskapet og dialogen dette har ført med seg. Og når jeg som kommentator har våget å være personlig, våget å gå litt ut på kanten og være sårbar, har dere bydd på dere selv tilbake. Jeg har fått så mange kloke tanker, så mange lange refleksjoner og personlige historier.

Møtt med respekt

Og så har jeg fått kritikk, naturligvis. Hvor er det Vårt Land er på vei, hva er det Mathisen mener? Så har jeg tatt tiden til å svare, til å gå inn i krevende spørsmål og utfordringer. Og da har responsen ofte vært positiv, for er det noe Vårt Land-leseren ønsker, så er det at man kan respektere hverandres synspunkter og møte hverandres innvendinger.

Som kvinnelig kommentator har man en tilleggsdimensjon som ikke alltid er en fordel når man skriver i store aviser og – ikke minst – når kommentarene legges på nett. Det er ikke alltid pent. Vårt Lands leser viser respekt. Er kritisk, kanskje opprørt, vil ha svar. Men bruker aldri kjønnet til å underminere meningene og meningsbæreren. Igjen: Gjensidig respekt.

Det blir sagt at Gud er død. Det blir sagt at papiravisen er død. Hvordan ser da fremtiden ut for en kristen dagsavis? Fremtiden er lys, tror jeg. En avis som setter seg fore å være best på tro og religion, vil ha en sentral plass i det offentlige ordskiftet. Religionskonflikter, innvandring, flerreligiøsitet, sekularisering, kirkens plass – det er et sug etter å forstå religionens plass og virkning i samfunnet.

Burde anbefalt...

Tilbake til festen. Jeg forsøkte vel å forklare den intellektuelle skribenten hva min rolle i Vårt Land gikk ut på. Hvorfor spurte jeg ikke ham heller hva han visste om den kristne selvforståelsen? Og om den muslimske selvforståelsen? Den jødiske selvforståelsen? Er ikke det noe en intellektuell ønsker å bli klok på?

Jeg burde anbefalt ham en avis som forsøker å gå inn i alle disse universene, disse kildene utenfor den sekulære tenkeboksen. Det er det nemlig ingen andre aviser som gjør.