Den rause, tomme kirken

Der står jeg, et medlem av det vi kaller folkekirken. Og vet ikke hva jeg svarer min datter. Det er i dette møtet jeg mener folkekirkens store dilemma befinner seg. Hva skal folkekirken tilby henne? Hvordan skal den bli relevant for henne?

Tabutroen. En ny generasjon vokser opp i et sekularisert, multikulturelt samfunn, en urban smeltedigel der troende kristne kan oppleves som en mer eksotisk art enn en troende muslim. Mens interessen for den kristne kulturarven ser ut til å øke, og interessen for det åndelige gjør det samme, er det som om sammenkoblingen av de to, den kristne åndeligheten, er mer tabubelagt enn noen gang.

Mine barn er døpt i Den norske kirke. Men kommer de til å bli troende kristne? Eller er det de tar med seg at de kan verdsette den kristne kulturarven og seremoniene? Eller vil de kanskje, som et økende antall i Europa, bli sekulære som ikke forholder seg til religion?

I dag arrangerer Vårt Land debatt om folkekirken på Olavsfestdagene i Trondheim. Vi spør: «Folkekirke - for hvem?» Ja, hvilket folk skal den være kirke for?

Navnekristne. Denne diskusjon løper kontinuerlig i Vårt Land. Vi forsøker å fange den veldige bredden i denne diskusjonen, der både kirkefolk og samfunnsaktører melder seg på med engasjement for kirkens rolle i fremtiden.

Jeg er kanskje ikke det eneste moderne menneske som kjenner på et tvisyn i debatten. Som blir truffet av en flengende kritikk som rettet seg mot kristne og kirke i 1855. Da Søren Kierkegaard langet ut mot «disse millioner av navnekristne» som overskygger at det ikke egentlig finnes noen kristne. At kristendommen slett ikke finnes. «... Gud skal bli så fortumlet i hodet av alle disse millioner at han ikke oppdager at han er blitt narret og at det i virkeligheten ikke finnes en eneste kristen.»

Hadde Kierkegaard rett? Blir kristendommen utryddet ved sin egen utbredelse? Er det veien mot utslettelse dersom vi får en folkekirke som fjerner alt som er upopulært for å favne alle? Er det kanskje ikke lenger noe å komme inn i dersom vi får en åpen kirke som gjør oss alle til kristne? Kan det kristne være noe allment for folket, er ikke kristendommen det motsatte – et oppbrudd fra det allmenne?

Radikalt åpen. Den bibeltro konservative kristne vil naturligvis mene det. Og den liberale kristne vil innvende mot beskrivelsen min at det å være åpen ikke er å være selvutslettende. At for å være en kirke i vår tid er åpenheten en forutsetning. Professor Sturla Stålsett ved Menighetsfakultetet mener det er en krevende forutsetning, men nødvendig for at kirken skal bevare sitt innerste vesen. At den åpne og betingelsesløse invitasjonen ikke er noe selvutslettende eller feigt, men tvert imot det radikale i vårt markedsorienterte samfunn.

Disse divergerende synene på hva troens rom skal være, er gapet mellom min egen oppvekst og min datters. Trosformidlingen min fikk jeg på bedehuset. Av fromme menn som kunne foredra over bibelvers i tre timer i strekk. Det fremstår som noe sterkt, som noe tydelig og ærlig i mitt eget liv. Et sted fullstendig kompromissløst på at det var troen som ble formidlet. Ingenting annet. Det betød lange timer i harde benker. Kjedsomhet. Men også noe som satte seg fast i hjertet.

Men den kompromissløse avstanden mellom religionen og samtiden, ble også krevende. En ungdom som skal finne veien mellom det sekulære hverdagslivet og det brennende troslivet. Som søker fellesskapene både i skolen og på bedehuset og finner at gapet mellom dem er uoverstigelig. Er det mulig å være i verden uten å være av verden? Da var Den norske kirke der som en brobygger, et åpent rom man kunne komme til. Der man kunne rase mot de lunkne prestene på dager med brennende tro, men også være når troen var svak. Jeg kan forstå hva Stålsett mener om den betingelsesløse invitasjonen.

Moderne og morsom. Så ser jeg på min egen datter. Hun har ikke vokst opp på bedehuset, der predikanten spør hvordan det står til med troen. Hun har vokst opp med den morsomme presten, han som samler barna rundt seg i kirkerommet og oppmuntrer til nysgjerrighet på bibelhistoriene. Den moderne, demokratiske og menneskenære presten og kirken som tilbyr et rom for alle uansett hva de tror og hvordan de lever. Er det for lett å forlate den kirken?

Folkekirkedebatten handler i bunn og grunn om dette: Hva betyr det å være kristen? Mener vi i dag at det er dåpen alene som gjør oss til kristne? Og er det i så fall dette som er selve utslettelsen av kristendommen, slik Kierkegaard mener? Er det fortsatt rom for den personlige frelseren, for fortapelse og synd? Nåde og tilgivelse?

Minoritetskirken. Jeg ønsket aldri å være en lunken kristen. Men jeg ser at gapet mellom en moderne livsførsel og livsanskuelse er så langt unna den tradisjonelle kristentroen, at jeg frykter den ikke har livets rett i dagens samfunn. Gruppen aktive kirkegjengere synker år for år. I en del bydeler i Oslo er Den norske kirke mer en minoritetskirke enn en folkekirke.

Skal jeg tørre å la min datter søke seg til mysteriet? La henne være i fred med tvil, protest og spørsmål? Vil den grenseløse kirken nå henne fordi den omfavner alt? Eller er den grenseløse kirken uten konturer og umulig å se?