Kultur

Bransjepress skaper hjemlengsel

Artister mister fotfestet, noen ganger også seg selv – fordi de ikke får være seg selv. Er det noe rart de lengter hjem?

Den amerikanske boksuksessen Shotgun Love Songs (nettopp utkommet i norsk oversettelse på Pax forlag) handler om rockestjernen Lee, som etter turbulente år i rampelyset finner fred i sjela først når han treffer igjen barndomsvennene i den lille hjembyen Little Wing i Wisconsin. Bare der kan han være seg selv.

Boka er en roman, men den er garantert gjenkjennelig for flere av dagens pop- og rockeartister: Artister som lengter hjem. Artister som skriver med hjertet utenpå skjorta, slik Lena Marlin nylig gjorde i Aftenposten. Slik Åge Aleksandersen, Pete Townshend, Gregg Allman, Neil Young og Keith Richards og flere andre artister har gjort i åpenhjertige biografier de siste par årene.

LES OGSÅ: Lene Marlin hylles for åpenhet om selvmordsforsøk

«Homeward Bound»

Artister synger også om hjemlengsel, mer enn noen gang. Det er et kjent refreng: Da Paul Simon en desemberkveld i 1965 stod på en togstasjon i Nordvest-England, skrev han Simon & Garfunkel-klassikeren «Homeward Bound»: «Homeward bound, I wish I was homeward bound. Home, where my thoughts escapin', home, where my music's playin'. Home, where my love lies waitin' silently for me».

Neil Young kaller sin nye plate A Letter Home. Norah Jones og Green Day-vokalist Billie Joe Armstrong satte i fjor sine suksessrike karrierer på vent, for å lage platen Foreverly; basert på Everly Brothers-LP-en Songs Our Daddy Taught Us fra 1958. Det er sanger om trygghet og tilhørighet. Det var noe de måtte gjøre, ifølge Armstrong. Slik også Johnny Cash, svak og langt ut i livets høst, fikk gitt ut gi ut My Mother's Hymn Book, før det var for sent. Der var Cash tilbake i barndomshjemmet, som datteren Rosanne Cash nå har vært med å restaurere for turisme. Barndomshjemmet var utgangspunktet hans, det var der han ble formet.

LES OGSÅ: «Tro meg, det er verdt det!»

Money talks

Lene Marlins egne ord om hvordan hun prøvde å ta sitt eget liv etter den massive pop-suksessen hun opplevde, har rystet mange. Jenta som har solgt over to millioner plater, fortalte hvordan hun gikk fra å leve et liv for seg selv i barndomshjemmet, til å plutselig innse at hun levde livet for andre, og etter andres forventninger og drømmer. Dette har fått tidligere markedsssjef i Marlins plateselskap Virgin Records, Bjørn Rogstad, til å innrømme i VG at: «Nei, vi var nok ikke klar over hvor alvorlig situasjonen var for Lene». Nå mener Rogstad at platebransjen må ta historien hennes til etterretning.

Rogstads oppfordring blir som å skulle stoppe et ekspresstog ved å blåse i ei fløyte. Det er ikke slik pop-bransjen fungerer. Den har aldri fungert slik. Leverer du ikke varene, dropper de deg som en eggkartong. Money talks, mye mer enn knuste menneskehjerter bak artistfasaden. Pop-og rockehistorien er full av rusproblemer, psykiske sammenbrudd og selvmord.

LES OGSÅ: - Å være åpen og ­ærlig var en befrielse

Bransjepress

Like etter utgivelsen av U2s tredjeplate War, traff jeg Bono bak scenen på Kalvøyafestivalen i 1983. Bandet var på vei opp, i ekspressfart. Bono sa i intervjuet at han allerede så faresignalene: Uten kona Ali og de nærmeste vennene hjemme i Dublin, fryktet han fremtiden. 31 år senere kan det se ut som verdens største rockeband har greid å holde styringen i bransjebrottsjøene, i stedet for å bli styrt.

Sting har sagt at han skjønte han hadde et problem da han – popstjernen – en dag stod på sitt eget kjøkken og forventet «room service». Det er ikke få artister som har fortalt meg at de ikke har orket å rydde oppvaskmaskinen, hente barna på skolen, eller ta seg tid til ektefellen, etter en turné. De har vært for langt hjemmefra, i artisthodet sitt.

Born To Run. Artisten Ben Harper allierte seg i fjor med moren Ellen for å lage plata Childhood Home. På åpningslåten «A House Is A Home» synger Ben: «A house is a home even when there's ghosts. Even when you gotta run from the ones who love you most».

Populærmusikken representerte lenge et oppbrudd fra det trygge og hjemlige, hvor selve reisen vekk, på vei til det ukjente og usikre, var en viktig del av nerven og uttrykket. Da Bruce Springsteen slo igjennom med et drønn med tredjealbumet Born To Run i 1975, var det et ekko fra rastløsheten, utferdstrangen og frustrasjonen til rock'n' roll- og soul-pionerene Jerry Lee Lewis, Elvis, Little Richard, Aretha Franklin, Sam Cooke og Marvin Gaye. For å realisere den verdslige artistdrømmen, måtte de distansere seg fra hjemmet og hjemmemenigheten. Det ga dem suksess, men også dype savn. For dem var veien hjem enda mer kronglete enn for dagens artister.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur