«Bedrøvet, men alltid glad»

Det vanlige bildet av van Gogh er like vulgært som det er feil. Dette at han er en kunstner, som – før «samfunnet selvmyrdet ham» – malte seg innenfra og ut, før han skar øret av seg for å bruke det som pallett. Slik at ­alle skjærende mislyder fra et sykt sjelsliv kom til uttrykk. En som bare var drevet rundt av indre, uransakelige krefter for til slutt å finne hvile som klisjé i åndshistoriens mytefabrikk. Gode historier. Men slik er det ikke. Brevene viser et helt og fullt menneske, om noe slikt finnes. Med mye ild og tunge – som lyse, stunder.

Naturen traff

Vincent van Gogh var en av brevhistoriens «adelige», han skrev over 800 (registrerte) brev, den norske utgaven med 260 er, med kommentarer og 120 skisser, på 1.000 sider. Det er en menneskefortelling, litterær i all sin kraft. Brevene avslører en mann med usvikelig sans for ømme punkter, enten det var glede, sorg eller engstelse. Verden var stor rundt ham, naturinntrykkene traff ham med seismografisk tyngde, farger og menneskesamvær likeså. I dag er «overfølsomhet» et eget kapittel i psykologiboken, det å sanse så det nesten ikke er sunt.

Det er i brevene vi møter ham. Han uttrykker seg åpent, vakkert og ærlig, uvitende om at de langt fremme et sted skulle utgis i litteraturens hellige navn.

Broren Theo

Særlig sterkt og inderlig synger det i de mest berømte brevene, de til broren Theo. Han delte han alt med, spurte om råd og ga råd. Theo, som var kunsthandler, var en helgenfigur for Vincent, til ­tider – det leser vi lett ut av brevene. Han er styrken, inspiratoren, «kammeraten», som hadde en katalytisk evne til å påvirke Vincents kunstneriske utvikling.

Men Theo hadde også sitt, først og fremst var han et ulykkelig menneske. Han kom tidlig i lære hos en kunsthandler i Brussel, mens Vincent gjorde det samme i London. Men Theo hadde to store problemer – han falt for de gale damene, og så ble han slitt langsomt ned, assistert av dårlig konstitusjon og hardt arbeid. Han døde på voldsomt vis, av syfilis.

Mistet jobben

Vincent startet altså også hos en kunstselger. Men han mistet jobben da han plutselig gikk inn i en religiøs periode, som først tok slutt da han flere år senere fikk sparken som lekpredikant i det belgiske gruveområdet Borinage. Han gikk for langt, selv for misjonærene.

Men Paulus hadde han med seg hele livet – dette var og ble hans leveregel: «Bedrøvet, men alltid glad».

Følg oss på Facebook og Twitter!

Hvor lang tid

Brevene forteller om det. På og mellom linjene skjer det ustanselig mot og undring, ærligheten og ilden setter ingen grenser. Den er ikke smålig, sånn. Han skriver fast, konsist, han var 30 – til Theo:

«Ikke bare begynte jeg å tenke relativt sent, men på toppen av det kan jeg ikke regne med å leve i særlig mange år, relativt sett. Når jeg tenker på det, kjølig og veloverveid – som om jeg vurderer eller gjør opp status – ligger det i sakens natur at jeg ikke kan vite noe sikkert om det ... Så når det gjelder hvor lang tid med arbeid som ligger foran meg, tror jeg at jeg kan anta følgende uten at det er forhastet: at min kropp vil vare et visst antall år uansett hva – et visst antall, for eksempel mellom seks og ti. Jeg tør desto mer anta noe slikt da det for øyeblikket ikke finnes noe direkte «uansett hva» ... Beregninger angående dette står ikke på programmet nå, men jeg har planer for en periode på mellom fem og ti år, som jeg begynte med å si.»

Vincent ble 37.

Vakkert og rørende

Det var én gang to brødre, den ene het Vincent, den andre het Theo!

Slik kunne vi startet.

Den norsk/amerikanske forfatteren Siri Hustvedt sier det så presist at det ikke er grunn til å finne på noe nytt: «Brevvekslingen mellom Vincent og Theo van Gogh er blant de vakreste, mest rørende og komplekse i brevskrivningens historie.»