Abonnenten er utenfor rekkevidde

Da jeg leverte mobilen min inn på verksted for å bytte batteri for to uker siden, tenkte jeg at det kunne bli et artig eksperiment å klare seg uten i noen dager. Nå har jeg vært tilbrakt hele 336 timer i utilgjengelighetens tegn, uten mulighet til å verken ringe eller sende sms.

Jeg kunngjorde problemet på Facebook, slik folk gjerne gjør i våre dager, og tenkte lenge for å finne en fiffig formulering. «Har akkurat levert inn mobilen min til epledoktoren, og er dermed telefonløs på ubestemt tid,» skrev jeg. Den eneste responsen jeg fikk, var at svigermor trykte «like».

Så senket stillheten seg.

LES OGSÅ: Frykter digital underklasse

Først føltes det ekstremt befriende. Å gå fra jobben uten at noen kan få tak i deg, er blir som en tjueminutters spasertur gjennom twilight zone. «Er det sånn folk hadde det på 80-tallet?» tenker du når du står i grønnsaksdisken og må bestemme deg for hva du skal ha til middag, uten å ha mulighet til å sjekke verken digitale handlelister, oppskrifter på nettet eller hva samboer'n har lyst på.

Så kommer panikken krypende. Tenk hvis noen sprenger hele verden nå, og jeg ikke får beskjed? Eller hvis noen sender meg en morsom melding på snapchat som jeg ikke får åpna?

I tillegg fører fraværet av mobiltelefon til fantomringing. Jeg tror det må være omtrent som å klø på en kroppsdel du ikke har lenger. For jeg kan fysisk kjenne at mobilen vibrerer i veska, selv om den bare inneholder kulepenner og tomme pastillesker.

Til slutt kommer fortvilelsen: Hvor blir det av de sinte epostene? De desperate facebookmeldingene fra folk som febrilsk prøver å få kontakt med meg, men som ikke kommer fram på mobilen?

Den eneste beskjeden jeg har fått på Facebook, har jeg riktig nok fått flere ganger:

«Når får du igjen telefonen din?»

Den er fra mamma.