50 shades of feminisme

Å kalle seg feminist er omtrent like forvirrende som å søke sitt første kristne fellesskap. Det er livmorfeminister, queer­feminister, likeverdsfeminister og blå­strømpe-feminister, og alle er sinte på hverandre hele tida. Kanskje særlig i forkant av 8. mars. Hvis kvinner bare skal bruke denne helga på å slå hverandre i hodet med såkalte kvinnelige erfaringer, blir ­feminisme veldig vanskelig å forstå seg på.

Selv er jeg en sint feminist som i fjor spurte så mange menn jeg torde om hvordan de opplevde å leve i en verden og et kirkesamfunn der kvinner systematisk blir forskjellsbehandlet til fordel for dem.

De fleste gikk med på at det er forskjell på kvinner og menn. Kjønn er ikke bare egen erfaring. Kjønn kan være statistikk. Kvinner tjener mindre enn menn. Verdier og eiendom er skjevfordelt. Voldtekt er et våpen i krig. Levende menneskekropper er til salgs. Majoriteten av verdens religioner styres av mannlige ledere som tilbyr en mannlig guddom. Ikke bare er Gud en mann, men mannen kan oppføre seg som om han selv var gud. Komme inn i det aller helligste, opp på forklarelsens fjell, i kraft av sitt kjønn. Men angår dette virkelig han som aldri har bedt om å få forbigå noen, han som aldri har kjøpt sex eller han som bare gjorde som biskopen sa?

Jeg spurte en pensjonert prest hvordan det kjentes den gangen han var ferdig med å studere, da han var mer kvalifisert til ledige stillinger enn kvinnene han hadde studert sammen med. Jeg spurte en som studerte samtidig som meg, hvordan det kjentes å vite at han var mer kvalifisert enn meg til min drømmejobb fordi han er hetero. Jeg spurte meg selv hvordan det kjentes å søke jobb og vite at jeg kunne være foretrukket framfor andre fordi jeg har riktig hudfarge og norsk som morsmål.

Ikke si at «det er forskjell på kvinner og menn, men det angår ikke meg. Jeg er en snill og hyggelig mann». Ikke si at «det er forskjell på kvinner og menn, men det angår ikke meg. Jeg er en frigjort og tilfredsstilt kvinne». Dette handler ikke om deg. Det handler om oss.

Først ved å være enige om dette, gir det mening å gå i 8. mars-tog sammen. Vi snubler rundt i et jordisk system som fordeler privilegier ulikt basert på kjønn, klasse, samlivsform, funksjonsnivå og hudfarge. Dette handler ikke om tilfeldigheter eller individer. Først ved å innse at det aktivt gjøres forskjell på folk, og at vi selv ofte medvirker til det, kan vi gjøre noe for å rette opp og forhindre urett – hvis vi vil.

Følg oss på Facebook og Twitter!

For det er fint å være priviligert. Det er behagelig å sitte på tronen. Undertrykkelsen reproduseres stadig fordi noen tjener på den. Jeg tjener på at kvinner i Bangladesh jobber for knapper og glansbilder og produserer billige klær for meg. Jeg tjener på å ha norsk som morsmål når jeg søker jobb i Den norske kirke. Endres systemet, fratas jeg privilegier. Jeg må gå lenger bak i køen. Men fortjente jeg egentlig den plassen jeg hadde hvis det skjøv noen andre bort?

Feminisme er ikke kjønnskrig, men det kan bli det hvis mange nok argumenterer for at 8. mars er en kosedag for damer, en dag for spabehandling og neglelakk. Den internasjonale kvinnedagen kaller alle, uansett kjønnsidentitet, til å se seg selv som en del av et større system vi ikke selv har valgt. Et system som gjør noen til undertrykkere og andre til undertrykte, ikke fordi noen er snille og andre er slemme, men fordi noe er urettferdig.

Søstre, kamerater: Det er fastetid. Det er tid for solidaritet! Vi sees i toget på søndag!