Pinsevekkelsens oppskrift på suksess

Disse punktene la flere av innlederne på det Pinseteologiske symposiumet vekt på da pinsebevegelsens tidlige år var i fokus. Temaet var: «Hva kan vi lære av pinsepionerene?»

Emanuel Minos (81) har vokst opp med de store pinsepionerene. På Pinseteologisk symposium fortalte han hva pionerene har betydd for den norske pinsebevegelsen og for ham selv. Fra han var liten gutt gikk nordiske og internasjonale pinseledere inn og ut av foreldrenes hjem. Emanuel Minos ble født i 1925 og hadde sin debut på talerstolen bare fem år gammel. Fra 1930 fram til andre verdenskrigs utbrudd møtte han samtlige norske og internasjonale misjonærpionerer i pinsebevegelsen.

Påvirkningen fra de tidlige pinsemisjonærene har fulgt meg siden. En av de store internasjonale pinselederne kunne leke med meg ute i hagen. Tre timer før kveldsmøtet forlot han leken for å gå i sitt lønnkammer og be, fortalte Emanuel Minos til en bergtatt forsamling i Filadelfia, Oslo.

Hemmeligheten bak suksess.

Minos stilte selv spørsmålet: Hva var hemmeligheten til den fremgangen de skandinaviske pinsemisjonærene opplevde?

Samtlige pionermisjonærer forkynte evangeliet i hele sin bredde helt fra pinsebevegelsens spede begynnelse. De la særlig vekt på forsoningen i Jesus navn. Å høre T.B Barratt og Lewi Pethrus tale om forsoningen var fantastisk. De forkynte uhyre enkelt. De hadde stor nød for at folk skulle bli frelst. Pethrus merket at det var få i sin forsamlingen som ble frelst, la han om forkynnelsen og begynte å tale meget enkelt om frelse - ikke bare på kveldsmøtene, men også søndag formiddag. Det samme skjedde i Finland. Den finske pinsepioneren Veikko Manninen fikk besøk av en verdenskjent predikant. Predikanten reagerte på de finske pinsepionerenes enkle forkynnelse, og skjønte ikke hvordan disse kunne trekke så store folkeskarer. Da svarte Manninen: «I Finland har vi små predikanter og store menigheter, i ditt land har dere store predikanter og små menigheter.»

Pinsepionerene la naturligvis vekt på dåpen i Den hellige ånd. De ville at hele menigheten skulle være åndsdøpt.

Barratt var barnedøpt. I diskusjoner om dåpen med Pethrus sa han at han aldri hadde møtt en mann som kunne argumentere så godt for barnedåp som Barratt. Etter en ny overbevisning i møte med Bibelens tekst, lot imidlertid Barratt seg døpe. Men da han begynte å forkynne den nytestamentlige dåp, startet vanskelighetene. Andre kirkesamfunn reagerte på den nye dåpspraksisen, sa Minos.

En ustrukturert bevegelse.

På dette tidspunktet hadde Barratt ingen tanke om å lage et eget kirkesamfunn. Ifølge Terje Hegertun, som er fakultetslektor ved Det teologiske Menighetsfakultet og har et langt liv bak seg i pinsebevegelsen, var pinsebevegelsen fra begynnelsen en ustrukturert vekkelsesbevegelse.

Pionerene var ikke opptatt av å starte en nytt kirkesamfunn. Barratt mente at pinseopplevelsen tilhørte alle som trodde på Kristus. Pinsevenner skulle ikke ha monopol på Den hellige ånd for Ånden er gitt til menigheten generelt. Hensikten med pinsebevegelsen var ikke å bygge et kirkesamfunn, men å bygge ethvert kirkesamfunn.

Kristen enhet var viktig for Barrett. Men i stedet for allianser og samarbeid, ble det tiår på tiår med negative reaksjoner fra andre samfunn, sa Terje Hegertun.

I Sverige, Finland og Norge ble pinsevennene den største frikirkelige forsamlingen utenfor statskirken. Nøkkelen mener Emanuel Minos ligger i måten folks nådegaver ble fremelsket på.

Pinsevennene var uhyre dyktige til å synliggjøre de ulike nådegaven i menigheten. Mangfoldet i menighetene gjorde at det ikke var kun en person som sto på talerstolen og forkynte i menigheten år etter år. I små menigheter kunne de kalle predikanter fra større steder. Predikantene ble ikke så fort oppbrukt, og ikke så raskt utbrent som i dag. De fikk stadig besøk av predikanter som kom med fornyelse. Barratt var veldig dyktige til å få fram kvinnelige evangelister.

- Jeg husker selv i denne salen i Filadelfia for over 70 år siden, hvor en forkynner som Kristine Knudsen åpnet Bibelen og forkynte Guds ord. Det var en profetisk salvelse over forkynnelsen som jeg ikke har møtt maken til. Hun er helt ukjent i dag, også for våre predikanter, sa Minos.

Barratt trakk også fram flere andre kvinner som dyktige evangelister på talerstolen. Dette ble han kritisert for. Barratt var 60-70 år forut for sin tid. Han ville at alle nådegaver skulle komme fram gjennom mangfoldet.

Pionerfasen var svært rikt på sang- og musikkliv. Vi hadde strengemusikken som vi hadde fått fra Frelsesarmeen. Alle i menigheten var med. De spilte på saksofon, trekkspill og på sag. Sangen banet ofte vei for forkynnelsen. Det var vidunderlige tekster og vakre melodier. Musikken tiltrakk seg store skarer ufrelste, sa Minos.

Jeg husker Lewi Pethrus fortalte: Vi forkynnere trekker ikke alltid ufrelste. Det gjør musikerne våre, og da fanger vi dem med vårt evangelium. Når Barratt sto og talte på denne talerstolen med strengemusikken bak, kom folk fram. Strengemusikken grep ufrelste. La oss få tilbake det rike musikklivet vi hadde den gang med hornorkester og brassband, sa Minos.

Bevegelsens organisering

Det var ikke bare idyll i pinsebevegelsens første tid. Det var også sterke motsetninger.

Motsetningen sto særlig om hvordan pinsebevegelsen skulle organiseres. Skulle det stiftes et eget kirkesamfunn, eller skulle bevegelsen bestå av uavhengige menigheter?Barratt og Pethrus ville ha frie, selvstendige menigheter, fordi de mente å kunne lese dette ut av Det nye testamentet.

I Sverige ble dette et stort stridsspørsmål. Det samme skjedde i Norge i 1929. Kampen satte spor etter seg i mange år.

Da jeg kom til Norge i 1930, kom jeg hjem til dype sår i pinsebevegelsen. Brødre og søstre sto på hver sin side i saken, sa Minos.

Når vi ser på Barratt i dag, ser vi på ham som den store grunnleggeren av pinsebevegelsen og idealiserer ham. Men Barratt var en meget ensom mann. Han var en nær venn av min far, og kom hjem til oss på besøk. Da jeg var tolv år gammel, satt han i en stol hjemme hos oss og gråt. Han sa «Jeg er en ensom mann, men jeg må følge Guds ord uansett hvor mye det skal koste meg.»

Tilgivelse.

I 1929 satt Barratt ute i naturen ved Mesnali overfor Lillehammer og fikk et sterkt møte med Gud. Han gikk gjennom hele Det nye testamentet for å finne den rette løsning om menighetens organisering. Han konkluderte med at det ikke stemte med Det nye testamentet å stifte et eget kirkesamfunn. Han fikk den yngre generasjon mot seg, men etter Barratts død, endret den unge generasjon sitt syn og ga Barratt rett. Det ble frie, lokale menigheter, og Norge fulgte etter resten av Norden i dette spørsmålet. Det var imidlertid bare i Norden at pinsebevegelsen ble organisert på denne måten.

Mange år etter Barratts død har det kommet folk til meg og bedt om tilgivelse og forbønn for at de den gangen gikk mot Barratt, fortalte Minos.

I en bevegelse som vår kan vi oppleve ulike syn, men la oss ha et forsonende sinnelag. La oss bruke ytringsfriheten, men la oss be hverandre om tilgivelse mens vi ennå lever. En måned før Lewis Pethrus døde var vi fire brødre som besøkte ham. Vi stilte ham følgende spørsmål: Er det mulig å opprettholde en bevegelse etter mønster fra Det nye testamentet med frie selvstendige menigheter, etter fire-fem generasjoner? «Menneskelig sett er det umulig. Etter fire-fem generasjoner vil kulturen stivne. Men hvis Den hellige ånd får råde og fornyelse og Guds ord blir det avgjørende, kan det hende at strukturen kan beholdes til Jesus kommer igjen.», sa Lewi Pethrus til Emanuel Minos den gangen. Over 30 år etter er pinsebevegelsen fremdeles organisert på denne måten.