Kirken har ansvar for asylsøkere

Stig Utnem har stått på barrikadene før. Det var et velsignet paradoks at han havnet i veletablerte Ris menighet i Oslo som sokneprest. Fra høydene ved Holmenkollen utfordret han i Vårt Land tirsdag Den norske kirkes biskoper, Kirkerådet og Mellomkirkelig råd til å «vedstå seg et moralsk lederskap og begynne å ta affære» hva asylmottak angår. Jeg håper at utfordringen blir hørt og vurdert også i frikirkene.

Utnem etterlyser en nasjonal dugnad gjennom en aktiv dialog som involverer alle mennesker, og skriver at få, om noen, har bedre forutsetning enn kirken for å lede denne dugnaden. Utfordringen hans går først til kirketoppene, men stanser ikke der: Han etterlyser et kirkelig initiativ i alle landets 434 kommuner.

Velstandsutvikling. Etter min mening er det flere grunner til at kirken og biskopene sistnevnte har gjerne gått foran i å fronte samfunnsengasjementet og sosialetikk med kristent fortegn ikke oppleves like tydelige som før. Den generelle velstandsutviklingen er ett moment. Den har ført til at avstanden mellom fattige og rike har økt, hva enten perspektivet er nasjonalt eller internasjonalt. Vi har våre hytter og hus og biler å bekymre oss for. Det krever mye av oss og fremmer mer en egosentrisk tilnærming til livet enn engasjement for fellesskapet. Dessuten er det ingen tvil om at Fremskrittspartiets enorme fremgang på gallupene og gjennomslag i folkemeningen gjør det tyngre enn før å flagge ansvar for asylsøkere.

Slitne. I tillegg er kirken og mange kristne slitne på to måter. Den ene går direkte på ansvaret for flyktninger og asylsøkere. Mange steder lokalt gjorde menigheter og kristne enkeltindivider en formidabel innsats for asylsøkere som oppsøkte dem i sin nød og som fikk kirkeasyl. Stig Utnem viser i sitt utfordrende brev til Jesus som forplikter kirken på det radikale budskap: «Jeg var fremmed og dere tok imot meg.» Mange tok ansvar ut fra denne forpliktelsen. De fleste av dem opplevde også hvor utslitende det var å gå helhjertet inn i situasjonen. De praktiske behov var store, den mentale belastningen både for asylsøkere og deres gode hjelpere likeså.

Samlivsetikk. Videre har kirken i de senere år slitt tungt med etiske spørsmål, særlig hva samlivsetikken angår. Enten man sto på den ene eller andre siden i striden om ja eller nei til homofilt samliv, var det tungt å fronte det syn man søkte gjennomslag for ut fra en kristen begrunnelse. Tidligere sto biskopene sammen i de fleste saker, og de kunne også ha større deler av opinionen på sin side. Da kunne biskopene for eksempel gå hardt ut mot atomvåpen på 70- og 80-tallet, og på 90-tallet talte de varmt og skarpt for vern av naturen og mot gasskraftverk.

Var det belastningen med særlig det å fronte kirkens tradisjonelle nei i homofilistriden som gjorde at mange fikk nok eller i alle fall behov for en pause der man satt stille i en krok og håpet det kunne være mulig bare å være prest og biskop for en periode?

Utfordringen. Men det er umulig å snakke seg bort fra kirkens ansvar, som sognepresten i Ris poengterer. Godt er det at ledelsen i Den norske kirke svarte på utfordringen med å si at om få dager skal lokalmenighetene få et brev med oppfordring om å engasjere seg i asylproblematikken. For både ledelsen og Utnem er klar over at samme hvor tydelig biskoper og kirkeråd måtte uttale seg i offentligheten, så er det den lokale menighet som har best mulighet til å få praktiske tiltak for asylsøkerne til å blomstre.

Lokalt. Jeg har hørt om flere slike lokale suksesshistorier hva konkret ansvar overfor asylsøkere angår. I indre bygder av Aust-Agder, som Vegårshei og Gjerstad, har menigheter og kommunale myndigheter jobbet flott sammen med tanke på å møte asylsøkere og innvandre på en skikkelig måte som øker mulighetene for integrering. I mange menigheter landet rundt har man gjort erfaringer som vil være til nytte og inspirasjon for andre.

Jeg har hørt innvendingene om at hvis kirkene og menighetene engasjerer seg overfor myndighetene i slike saker, ender de opp som kvasipolitiske fellesskap med svekket kontakt med evangeliets første kall til kristne. Det er feil, slik jeg ser det. Å følge Mesterens ord om å ta imot fremmede, gir snarere evangeliet føtter å gå på.

Jon Magne Lund, redaktør