Bekjennelsen

Forrige uke hadde vi snakket om et mønster i livet han visste var galt, og ønsket å endre. Vi ble enige om at jeg kunne holde han ansvarlig på dette, og at han kunne ringe om det ble utfordrende.

– I går var en kjip dag. Og da gikk det galt.

Jeg hadde flere formuleringer på tunga. Skulle jeg være forståelsesfull? Si «ja, ja, vi prøver igjen?» Eller utfordre litt mer: «Hvorfor skjedde det? Hva lærer du av dette?» Så kom et av disse øyeblikkene hvor du vet at det beste du kan gjøre er å legge dine egne ord til side, og heller bruke Guds ord.

«Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.»

Dagens tekst inneholder noen av de mest kraftfulle ord vi kan ty til når vi eller noen rundt oss kjemper med synden i livet vårt. For det første fordi passasjen over gir oss et avgjørende redskap i kampen: Sannhet. Det fungerer så dårlig å forsøke å gjemme de mørke sidene av livet vårt bort, og bedra oss selv og de rundt oss. I bekjennelsen, sannheten, ligger friheten. Jesus sa selv at sannheten skal sette oss fri.

Så er ikke bekjennelsen en resignasjon. Dagens tekst fortsetter: «Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde.» Min venn vil fortsette å kjempe. Jeg vil fortsette å ansvarliggjøre. Men det er en kamp med nåde over seg: «Men om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus, Den rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja ikke bare for våre, men for hele verdens.»

Når vi snakker sant om hvem vi er, og hva livet vårt rommet, velger vi friheten. Ikke på grunn av vår bekjennelse, men på grunn av han som er en soning for våre synder, og som er vår talsmann.

Egil Elling Ellingsen er pastor i Imi-kirken i Stavanger