Anmeldelser

Vil for mye

Det er ikke bare den snille gamlingen Luka som vil for mye i Nationaltheatrets oppsetning av På bunnen. Forestillingen gaper også over mer enn den klarer å fordøye.

Vi er i et herberge på bunnen av alt. En sammenrasket flokk mennesker har ramlet nedover på samfunnets rangstige, nå bor de kummerlig og trangt i et halvmørkt rom under en jernbanestasjon. Der krangler de med verden og hverandre, mens togene drønner over hodene på dem. Og der går de i sine egne spor, mens de drømmer om et annet liv.

En dag kommer en vennlig gamling til herberget, han heter Luka, han snakker om «det rettferdige landet», han peker på andre muligheter og oppfordrer folk til å ta sengen sin å gå for å bruke en bibelsk uttrykk. «Litt vennlighet har aldri skadet noen», sier han, og i Nils Ole Oftebros skikkelse er han virkelig en mann en ville hatt hos seg i sin siste time, slik en av beboerne opplever at han blir. Den snille gamlingen som snakker om Jesus Kristus og formidler håp, rokker balansen i det forhutlede kollektivet, hans enkle godhet skaper ringer i vannet som brer seg også etter at han selv har forlatt herberget. Men all god tro til tross; er det mulig å kare seg ut av elendigheten? Og vil han for mye, den gode mann?

Bredt lerrett. Dette er kortversjonen av Maxim Gorkijs teaterstykke På bunnen. I den lange - som varer i nærmere tre og en halv time, er hver enkelt av de mange skjebnene utpenslet med sine savn og sin ulykke, sine svik og sin livsløgn. Og selv om hver enkelt av skuespillerne som fyller de mange rollene, gjør en formidabel innsats, blir helheten for tungrodd og for fragmentarisk. Den litauiske regissøren Oskaras Korsunovas som tidligere har gitt oss store opplevelser på Nationaltheatret, har gapt over for mye, i en regi som mangler rytme, fremdrift og indre spenning.

Det hele starter med en lang og sugende sekvens der togene som gnisser over skinnene, og lyset som skjærer gjennom rommet, angir stemningen av innestengt desperasjon blant dem som bor i herberget. De sover hulter til bulter; i den ene halvparten av scenen som er en naturalistisk gjengivelse av rommet, med bord, klesstativ og senger eller i den andre halvparten som er en nøytral, hvitmalt vegg med hyller, som en håpets himmelstige. Også oppsetningen pendler mellom sosialrealisme og abstraksjon, mellom brutal virkelighet og hvit drøm. Under de fillete klærne bærer alle sin hvite drakt, og på den hvite klatreveggen beveger rollefigurene seg på stigen skapt av drømmer, begjær og savn. Det er fint tenkt, men uforløst i gjennomføringen, oppsetningen knekker under sin egen tyngde, og energien renner ut i overgangene mellom rå realisme og florlett symbolbruk.

I intervjuer har regissøren snakket om gleden ved å arbeide med norske skuespillere, og han har virkelig fått et stjernelag til disposisjon på Nationaltheatret.

Stjernelag. Her er Per Christian Ellefsen og Anneke von der Lippe som grådige vertshuseiere, her er Per Frisch og Ågot Sendstad som forhutlet ektepar som har mistet alt og bare har hverandre igjen å hate. Her er Heidi Goldman som den drømmende og lengselsfulle Natasja, Christian Rubeck som elsker henne, men ligger med søsteren, og Kai Remlov som drar alt ned på bunnen, der han vil høre hjemme. Her er Liv Bernhoft Osa som fattigfornem prostituert og Øystein Røger som spiller og livsløgner men også som den gode Lukas' disippel med flammende taler om godhet og menneskeverd.

Nicolai Cleve Broch får siste ord (etter sin død) som fordrukken skuespiller, med diktet om «å hedre alle gale som gir oss drømmer her på jord». Da har vi kjempet og lidt med hver enkelt i håpløshetens herberge, men også ønsket at det hele hadde vært kortet ned, strammet inn og samlet i den flyten av energi som kjennetegner godt teater og som det vrimler av tilløp til her.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser