Plagende kjedsomt

Fire kvinner venter på en diktator som ikke kommer. Vi er hjemme hos diktatoren der hans frue Micheleine (Ingunn Beate Øyen) er i gang med chilivodka nummer tre. Da venninnen Genevieve (Ingrid Jørgensen Dragland) ankommer, har diktatorfruen allerede besøk av en utenlandsk journalist (Nina Woxholtt) og hennes tolk (Hilde Gjermundsen Broch). Avtalen er gjort om at diktatoren skal la seg fotografere, når han måtte komme.

Krig. Gjennom fem panoramavinduer har de utsikt til krigen som herjer i byens sørlige deler. Lyden av og frykten for krigen er imidlertid abstrahert til det ugjenkjennelige, mens glass som knuses og telefoner er skingrende til stede. Alle fire rykkes i retning av telefonlyden, hver gang, for å få vite at nå er diktatoren like unna.

Gjentagelser. Det banale forløpet gjentas flere ganger. For hver gang forskyves detaljer, og nye brokker av informasjon tilføyes. Det er som om et hendelsesløst øyeblikk kjøres i stadige repriser i jakt på en avgjørende detalj som ikke er der.

Underveis risikerer dette å bli kjedelig teater, et stil- og formeksperiment som ikke berører og som tilslører sin berettigelse. Her er vi tett på et folks lidelse og alt vi tar del i, er fire damer som snakker forbi hverandre! Vi har panoramautsikt til krigens redsler, men alt vi omgir oss med er banaliteter og brennevin.

Urovekkende. Likevel har Abi Morgan klart å skru de fire skjebnene sammen i en avgjørende scene der hvert lille kast på kaleidoskopet rykker oss tettere på. Når kjedsomheten griper tak, er det gjennom en langsomt voksende og urovekkende undertone.

Pressefotografen er parasitten som er mer og mer irritert over at hun går glipp av all action. Tolken er overløper, nasker og krigsprofitør i liten skala. Forholdet mellom de to venninnene er bygd på mennenes 25 år lange vennskap, og åpenbart på skjødesløs omgang med sannheten. Livsløgner blottlegges.

Vinduer. I effektiv videobruk gjøres de fem panoramavinduene vekselvis til en blendende skyline og skyggetunge malerier av menneskelig lidelse. Hva vil vi se? Virkelighet eller fortolket virkelighet? Og hva er sannest?

Regissør Torkil Sandsund og de fire skuespillerne mestrer en krevende oppgave med en vrien test. Her snakker mennesker til og forbi hverandre på språk de delvis ikke forstår, og vi hører deres tanker og indre monologer. Dette komplekse spillet flyter godt. Karakterene er tydelig tegnet i ulike kroppsspråk der høydepunktene er Ingunn Beate Øyens elegante, og Hilde Gjermundsen Brochs bondske forsoffenhet.