Oppgjør i ingenmannsland

Ingmar Bergmans kammerdrama hadde première som film i 1978. Med Ingrid Bergman, Liv Ullmann i hovedrollene kunne det ikke gå så forferdelig galt, men allerede den gangen hadde jeg en opplevelse av at dette var en tåreperse mer enn et drama som angikk meg. Når det nå fremføres på scenen, spør jeg meg om ikke dette er en tekst som er utgått på dato? I hvert fall slik den spilles i Morten Borgersens regi.

Går galt. Det handler om den berømte konsertpianisten Charlotte (Lise Fjeldstad) som er på besøk hos datteren Eva (Nina Ellen Ødegård) etter sju års fravær. Eva selv har invitert henne til den avsidesliggende prestegården der hun lever sammen med ektemannen Viktor (Anders Hatlo) og sin utviklingshemmede søster Helena (Agnes Kittelsen). Forventningene er store, men fra det øyeblikk moren står i døra, skjønner vi at det vil gå galt. Egentlig vil hun bare flykte fra den tette familiekretsen, slik hun alltid har flyktet når ting er blitt vanskelige. Og da hun oppdager at også Helena er på prestegården og ikke på institusjonen der hun har plassert henne, stiger ubehaget ytterligere.

Etter hvert blir trykket satt på flere smertepunkter, og i et nattlig oppgjør tømmer Eva ut av seg alle sine bebreidelser mot moren. Spøkelsene ramler ut av skapet; aborter, overgrep og døde barn kastes inn på samtalens arena. Men enda så fælt det er, er det vanskelig å la seg berøre av Evas moderdrap.

Hvem, hva, når? En av grunnene kan være at dette foregår i et ingenmannsland i en tid det er vanskelig å plassere, og som heller ikke oppsetningen gjør noe forsøk på å etablere. Hvem er disse menneskene som lever sin avsondrede tilværelse med menighetsarbeid, pleie av forkrøplede slektninger og sorg over sitt døde barn som hovedbeskjeftigelse? Og hvem er dette beistet av en mor som har plassert datteren på et hjem der hun aldri besøker henne? Var det Ibsen, eller familien Kennedy, ville vi godtatt det, men spilt som samtidsdrama, er det vanskelig å knytte an til personene i stykket. Spørsmålene er flere: Kan en bli lam og talehemmet etter et seksuelt overgrep, slik det antydes at Helena er blitt det? Kan en mor få datteren (Eva) plassert på en psykiatrisk institusjon bare fordi hun er ukomfortabel med hennes veivalg? Og vil en mann (Viktor) virkelig gifte seg med en kvinne som understreker at hun ikke elsker ham? Selv om han er prest?

Mangler atmosfære. Det verste er at skuespillerne heller ikke later til å tro på rollefigurene sine. Anders Hatlos Viktor er grei og kjedelig, mens Agnes Kittelsen skaper forestillingens få øyeblikk av teatermagi. Nina Ellen Ødegård strever med å falle ned i rollen sin, mens Lise Fjeldstad spiller på alt hun har av skuespillererfaring uten at det blir liv i hennes Charlotte. Best er hun i scenene alene på rommet der hun som det er, men for det meste blir det med en formulering fra Bergmans tekst tomme ord og fraser. Et brunt og stusslig scenebilde gjør ikke saken bedre, i en forestilling som mangler lukt, smak og atmosfære.