Motstand gir som kjent skaperkraft

Den danske filmskaperen Jørgen Leth lagde i 1967 kortfilmen «Det perfekte menneske». Den dveler ved to menneskers dagligdagse gjøremål, som å spise, kle av seg, legge seg. Ifølge kjendisregissør Lars von Trier er «Det perfekte menneske» den perfekte film, og derfor ber han Leth om å lage filmen på nytt.

Duell. Dokumentaren «Lars von Triers fem benspænd» skildrer denne spennende duellen mellom Leth og von Trier, der sistnevnte spiller rollen som filmdjevelens advokat. Leth må å fornye sitt gamle mesterverk på von Triers premisser, og får stadig nye hindringer og restriksjoner å kjempe med. I den første nyversjonen får ikke Leth bruke klipp lengre enn 12 bilder, altså et halvt sekund. I tillegg skal den tas opp på Cuba, hvor Leth aldri har vært. Reglene skaffer ham problemer, men von Triers filmatiske forbilde er ikke tapt bak en vogn, og kommer gang på gang tilbake med en ny god løsning. Endatil tegnefilm blir han bedt om å lage, ettersom både Leth og von Trier hater tegnefilm. Totalt blir det fem «remakes» av «Det perfekte menneske», hvorav den siste er klippet sammen av von Trier selv.

Fri oppgave. Lars von Trier er blant annet kjent for sine dogmefilmer, der det gjelder spesifikke regler for hva som er filmatisk tillatt. «Lars von Triers fem benspænd» befinner seg i forlengelsen av dogmeprosjektet, og tematiserer hinderet og motstanden som grobunn for kreativitet. I motstanden ligger en mulighet som ikke ødelegger, men bygger opp. Et «benspænd» fra von Trier fører ikke til fall, men til at hans duellant må finne helt nye måter å uttrykke seg på. Lærlingens hindringer blir katalysatorer for den gamle læremester Leth, som med all tydelighet viser at i hindringstimen er det godt å filme.

Det aller verste og ondeste von Trier gjør, er nettopp å gi Leth en fri oppgave, en oppgave uten regler av noen art. Dette er den største hindringen av alle. «Lars von Triers fem benspænd» er på samme tid en tvekamp mellom to sterke regissører og en dokumentar om hvordan god filmkunst skapes. Filmen har et ganske høyt metanivå, og sjangerne kryssklippes hele veien. Den femte kortfilmen er for eksempel klippet sammen av dokumentariske bilder fra arbeidet med de fire første versjonene. Hele tiden får vi innblikk i hvordan von Trier gir sine diktatoriske oppgaver og hvordan han bedømmer Leths løsninger. Vi følger Leths arbeid med å nytolke «Det perfekte menneske», og vi får se alle de fem nyversjonene i sin helhet. Den originale filmen fra 1967 vises som forfilm.

Gir utbytte. For alle som er interessert i hvordan film lages, og i samspillet mellom rammevilkår og kunstnerisk produkt, er «Lars von Triers fem benspænd» en glimrende film. For dem som helst vil unngå for stor motstand i kinosalen, gir filmen fortsatt utbytte.