Anmeldelser

Måke uten vinger

Lise Fjeldstad overbeviser i en avskjedsforestilling som mangler vilje til regi.

Måken er fortellingen om ti mennesker som sitter på en gård utenfor Moskva og fantaserer om å realisere drømmene sine. Det er fortellingen om kampen vi mennesker fører for å bli sett. Om hvordan vi griper tak i hverandre, uten å kanskje se noen annen enn oss selv. Om sårene vi skaper, mer eller mindre uforskyldt.

Uforløst liv. På Nationaltheatret gjør Lise Fjeldstad sin avskjedsforestilling som stykkets berømte skuespillerinne Arkadina. En egosentrisk kvinne med stor suksess, som alle vil ha en del av. Gården er hennes barndomshjem, her bor sønnen Konstantin og hennes bror, spilt av Espen Skjønberg.

I det stykket åpner ankommer hun med sin elsker, den anerkjente forfatteren Trigorin. Dette er utgangspunktet for en historie som sirkler rundt uforløst liv og lengsel. Fjeldstad fremstår som grunnpilaren i forestillingen sammen med Espen Skjønberg. Hun overbeviser i spennet mellom ettertraktet diva, mangelfull mor og sjalu elskerinne.

Bærebjelken. Espen Skjønberg gir sin birolle en ærlig stemme om et ulevd liv på dødsleie, samtidig klarer han å bringe inn svart humor i form av sin rolletolkning som en hjelpeløs vims. Han makter å være den fysisk sterkeste i samtaler han nesten ikke deltar i. Slik blir Skjønberg en bærebjelke av menneskelighet i oppsetningen.

Sønnen Konstantins skjebne som kunstnersjel, spilt av Nils Jørgen Kaalstad, kommer mer i skyggen. Han er hodestups forelsket i Nina, her spilt av Mariann Hole, som også blir bemerkelsesverdig lite fremtredende i denne oppsetningen. Det som skal komme i form av det unge og nye blir borte. Likevel samler forestillingens ti gode skuespillere en oppsetning som har mangel på vilje til regi.

Grunt scenerom. En tett rad av grantrær er plassert langs midten av Nationaltheatrets amfiscene, og utgjør bakveggen for det som utspiller seg i Tsjekhovs liv på landsbygda. Slik skaper scenograf Erlend Birkeland et scenerom tett på publikum. Her foregår spillet mer i bredden, enn i dybden, rent scenografisk. Og det er her oppmerksomheten glipper.

Regissør Sofia Jupither får problemer med å etablere en scenisk situasjon som teksten kan springe ut fra. Ord utløses av noe, og det utløser noe. Det eksisterer et spenningsforhold mellom ord og bevegelse på en scene. På Nationaltheatret mister man litt sammenhengen i åpne sceneskift og mye tråling over scenegulvet.

Likevel er Måken et stykke dramatikk så sterkt, at Tsjekhovs poesi skinner igjennom i en forestilling der det verbale og visuelle aldri helt klarer å utfylle hverandre.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser