Kunsten å ofre noe

Jazz er for alle. Men å være utøvende jazzmusiker på nivå med Chet Baker er bare for de få utvalgte. Det vet Daniel, hovedperson og eneste karakter i Chet spiller ikke her. På Torshovteatret slentrer han inn på scenen før lyset har rukket å senke seg i salen, han henvender seg umiddelbart og direkte til publikum. Han er egentlig død, for to timer siden falt han om på scenen midt under en konsert, nå vil han fortelle sin historie.

Det er Lars Saabye Christensen som står bak dette forunderlige stykke nyskrevet dramatikk. Her presenteres vi ikke for den legendariske jazztrompetisten, men for en musiker som har Chet Baker som sitt store forbilde. Siden han var 13 år gammel og hørte Chet Baker på radio, har han hatt ett eneste mål i livet; å spille den ene tonen akkurat der den skal sitte. Å finne det øyeblikket av lykke der sjelen faller på plass. Alt annet har han forsaket.

Gehør for teksten. Skuespiller Thorbjørn Harr som i samarbeid med Sofia Jupither også har regien for stykket, klarer å skape en person vi interesserer oss for fra første stund. Med stor musikalitet og øre for tekstens ørsmå nyanser, får han publikum til å gapskratte midt i det tragiske og føle med, selv på sitt mest latterlige. Harr får her vist sitt potensial både som skuespiller, sanger og saksofonist. Med seg på scenen har han en jazztrio, de fungerer både som Daniels band og som lydkulisse for karakterens monolog. Slik integreres tekst og musikk, liv og virke, nåtid og tilbakeblikk på en måte som gjør at vi aldri merker regien. Harr glir tidvis over i gestaltningen av bipersoner i historien; et dialektskifte og et ørlite skifte i kroppsholdningen, er ikke mer som skal til for at vi også får møte den selvsentrerte prisutdeleren, den kvasiintellektuelle hotellresepsjonisten og Daniels far. En far som i all sin velmenende feilslåtthet stiller spørsmålet Daniel aldri klarer å glemme; Hva om du ikke er god nok?

Vittig og vemodig. Noen sammenkrøllede noteark på gulvet, en vissen rose og en lyssetting som aldri forsøker seg på noe mer fancy enn å gi lys, er med på å sette en naken og forsoffen atmosfære. Slik bringes vi med bak rampelyset, til et sted for undring og spørsmål; Er kunsten verdt innsatsen? Daniel forteller historier fra sitt liv. Han forteller om tiden da han følte det som om han levde på innsiden av en trompet, om da han øvde til han blødde fra kjeften, om kunsten å være cool. Her klinger Lars Saabye Christensens sorgmuntre stemme mot oss i all sin kraft der det vittige og vemodige, det gripende og galgenhumoristiske blandes sammen til historien om et liv. Historien om en kunstner som brytes mellom angsten for det middelmådige og higen etter det geniale.

Stille desperasjon. Saabye Christensen har funnet en innfallsvinkel til et tema som fenger langt utover kretsene av dem som kan jazzleksa si. Chet spiller ikke her er et musikalsk stykke, men det er også et stykke om kjærlighet, ensomhet, hotellrom og visne blomster. Må man leve på en spesiell måte for å være et geni? Saabye Christensen gir ingen svar, men hans sier noe om det å stå på en scene, om å ofre noe. Igjen forløser han sitt talent som historieforteller gjennom en tekst der det hele tiden hviler en stille desperasjon.