En Jesus som angår oss

Snart førti år er gått siden urpremièren på den omstridte musikalen, og sett herfra er det ikke vanskelig å forstå at den vakte oppsikt. Jesus som hippie? Maria som kjæresten hans? Lidelseshistorien til rockemusikk? Hvor skal det ende?

Når Det Norske Teatret setter opp musikalen nå, er det uten forsøk på å sjokkere oss ytterligere. Virkemidlene er heftige, ja vel, og rockemusikken dundrer gjennom kroppen, men det er innholdet som er det sterkeste ved oppsetningen. I Erik Ulfsbys regi er det blitt en forestilling som river i oss fordi den fordi den formidler en åndskamp, voldsomme krefter i spill rundt den forhutlede, ensomme og redde Jesus. Som likevel formidler ro og styrke i Hans-Erik Dyvik Husbys ruvende skikkelse.

Rocke-Jesus. Når han endrer scenen i svart boblejakke med monogrammet «JC» på brystet, er han fortsatt en slags folkehelt. En ekte rocke-Jesus som slenger seg i stresslesstolen med selvbevisst ro. I det skitne gatelandskapet omgitt av horer, tiggere og narkomane er han blant sine egne, men allerede her merker vi at han er noe mer enn en hjelper på diakonalt oppdrag.

Hans-Erik Dyvik Husby formidler fra første stund at hans rollefigur er utskilt og annerledes, at han skal et annet sted enn dit tilhengerne vil ha ham. Det faktum at han er avsondret og på vei mot noe annet, forsterkes ettersom forestillingen skrider fram, og når det enorme korset som hele tiden har ligget som grunnstruktur i scenografien reiser seg til slutt, har vi virkelig gått korsveien til minne om Jesu lidelse og død.

Modig valg. Da har vi også skjønt hvor klokt (og modig) det var å velge Hans-Erik Dybvik Husby, alias Hank von Helvete, i rollen som Jesus. Ikke bare fordi han har en høyst spesiell og dramatisk historie på det personlige plan, med et årelangt rusmisbruk og nær-døden-opplevelser. Heller ikke fordi han har brukt prøvetiden til å bli rusfri og dermed har gått gjennom sitt personlige helvete selv om alt dette spiller med i opplevelsen av ham i rollen. Men fordi han er rockemusiker og ikke skuespiller, og som sådan har et annet uttrykk på scenen; et rått og direkte nærvær som skiller seg fra den tradisjonen skuespillerne er skolert i.

Kontrasten mellom ulike sceniske uttrykk blir en del av innholdet i forestillingen, der også musikerne på scenen bidrar til de glidende overgangene mellom rockekonsert og musikal.

Trøkk og spenn. Og for en musikal! Aldri så vi ensemblet på Det Norske Teatret med sånn trøkk og et så rikt spenn i uttrykksmidlene. Her går det fra store, fargerike opptrinn til det helt stille og intime, fra den hengivne intimitet til den mest infame maktbruk. Hildegun Riise spiller Pontius Pilatus med utstudert ondskap og avgrunnsdyp fortvilelse, Ingrid Jørgensen Dragland og Lasse Kolsrud er iskalde maktmennesker i rollene som Annas og Kaifas, og Sigve Bøe gjør et glansnummer av Herodes som levemann ved svømmebassenget, komisk og grotesk. Niklas Gundersen og Thomas Bye lager fine små portretter av Peter og Simon Seloten, og Charlotte Frogner synger fram en Maria som står sterkt, enda så vaklevoren hun er i rollen som sliten narkoman og prostituert.

Forholdet mellom Maria og Jesus som kanskje var det som vakte størst oppsikt da musikalen var ny er her fremstilt med en ømhet som handler om mer enn erotikk. Hennes inderlige spørsmål om hvordan hun skal kunne gi ham sin kjærlighet, blir stående og dirre lenge etter at handlingen har gått videre.

Judas. Og så Frank Kjosås, da han fortjener et eget avsnitt for sitt spill i rollen som Judas. Liten og smekker, smart og slu, men også fortvilet, desperat og alene. Han er både djevel, menneske og dødsengel, og viser et enormt spenn både som sanger og skuespiller. I denne versjonen er Judas fremstilt en ivrig ung mann med store visjoner for sin leder Jesus, en pragmatiker, en politisk strateg og en sviker. Men også et offer for krefter som er sterkere enn ham selv, i en tolkning som er troverdig, gjennomført og ja, jeg finner ikke andre ord: rørende.

«Jesus Christ Superstar» er en opera mer enn en musikal, den er gjennomkomponert og byr på et sammenhengende lydteppe. Seks eminente musikere under Svenn Erik Kristoffersens ledelse driver forestillingen fram, med et musikalsk uttrykk som ikke bare byr på saftig rock, men også spenner fra symfoni til honkey-tonk-piano, fra kirkemusikk til enkle ballader. Plassert på scenen blir de en integrert del av forestillingen, og sammen med en lang rekke uttrykksfulle og spreke dansere under Belinda Brazas koreografi, og i scenografi og kostymer som er utstudert kaotiske, er de med på å skape en musikalsk og visuell helhetsopplevelse. Her klaffer alt, i en Jesus-fortelling som rører ved oss også på et dypere plan.