Nyheter

Tutu: Takker Gud for Madiba

Jeg kan ikke fatte det, men jo – det er sant. Madiba, han som velsignet oss og verden så mye, er ikke mer.

Les erkebiskop Desmond Tututs tale om Nelson Mandela.

«Det virket som om han alltid hadde vært hos oss. Selv om han i virkeligheten bare streifet rundt i verden som en moralsk koloss etter 1994, da han ble president i Sør-Afrika, hadde hans skikkelse begynt å vokse mens han var på Robben Island. Da ble han den mest berømte politiske fange i sin tid og inspirerte mange til å støtte «Løslat Mandela-kampanjen».

Han ble allerede beskrevet på måter som fikk ham til å virke større enn livet selv. Det gikk rykter om at noen i ANC fryktet at han ville vise seg å være en koloss på leirføtter, og derfor ønsket å «eliminere» ham før verden ble desillusjonert. De trengte ikke å bekymre seg. Utrolig nok overgikk han alle forventninger.

I sin ungdom oppildnet han ANCs ungdomsliga til å avvise nasjonale ANC-ledere som ble ansett som for moderate, slik som Dr. AB Xuma. Gjentatte ganger unnslapp han som Den sorte Pimpernell sikkerhetsstyrkerne til apartheidstyret. Han viste fingeren til regimet og ga samfunnet noe som lyste opp deres mørke tilværelse.

Jeg møtte Madiba en gang flyktig tidlig på 1950-tallet. Jeg tok lærerutdanning på Bantu Normal College nær Pretoria, som vi spøkende kalte for «Bantu Normal College for normal Bantu». Han var dommeren i vår debattkonkurranse mot Jan Hofmeyr-skolen for sosialt arbeid. Han var høy, jovial og gjorde en flott figur.

Utrolig nok. Neste gang jeg så ham var 40 år senere, i februar 1990, da han og Winnie tilbrakte hans første natt i frihet under taket på bispegården i Cape Town.

Passiv motstandskamp. Avgjørende ting skjedde i disse 40 årene: den passive motstandskampanjen, frihetsmanifestet og Sharpeville-massakren den 21. mars 1960, som ble brent inn i vår felles hukommelse. Dette fortalte oss at selv om vi protesterte fredelig ville vi bli plukket ned som skadedyr, samt at svartes liv hadde lite å bety.

Sør-Afrika var et land der offentlige skilt uten skam annonserte at det ikke var tillatt med innfødte og hunder. Våre politiske organisasjoner ble bannlyst; mange av deres medlemmer ble bannlyst, arrestert eller måtte gå i eksil. Disse organisasjonene skulle ikke lenger opererer uten vold. De hadde ikke annet valg enn å gå til væpnet kamp. Slik var det at ANC oppretttet Umkhonto we Sizwe, med Nelson Mandela som øverste leder. Han hadde forstått at de undertrykte ikke lenger ville få sin frihet som manna fra himmelen, og at de som undertrykte ikke frivillig ville gi fra seg sin makt og sine privilegier.

Det skulle nå bli en forræderisk forbrytelse å bli assosiert med disse forbudte organisasjonene, noe som introduserte det neste kapitlet i dramaet om vår befrielse – Rivonia-rettssaken.

Med den frie verden fryktet vi for at Mandela og de andre som sto for retten skulle bli dødsdømt, slik aktor Percy Yutar krevde.

På den tiden befant familien min og jeg oss i London, der jeg studerte. Bønnevaker ble holdt i St. Paul-katedralen og på andre steder i et forsøk på å hindre den verste straffen.

Mandelas forsvarsteam forsøkte å overtale ham til å modere sine berømte uttalelser fra forsvarsboksen, i frykt for at det ville provosere dommeren. Men han insisterte på å snakke om idealene han hadde antatt, som han hadde kjempet for, som han hadde levd for og som han – om nødvendig – var klart til å dø for.

Vi pustet lettet ut da den tiltalte ble dømt til tvangsarbeid på livstid, selv om det betød å ødelegge ryggen i kalkstein-bruddene på Robben Island.

Rent helvete. Robben Island-tiden har fra tid til annen blitt romantisert. Men faktum var at det var et rent helvete, særlig for de svarte dømte. Hvite, fargede og indiske fanger bar hvite bukser sko, sokker og gensere, mens deres svarte motparter brukte kortbukser og sandaler uansett vær, og sov på tynne madrasser på betonggulv. De hadde også den dårligste maten.

Myndighetene var fast bestemt på å bryte ned disse forferdelige «terroristene». Det finnes et fotografi som viser Nelson stående ved siden av Walter Sisulu som sammen med andre svarte dømte, gjorde den hjernelammende jobben med å sy postsekker. Vår fremtidige president gjorde dette! Mange av forbedringene her, slik som senger og studiemuligheter, var takket være presset fra Helen Suzman og det internasjonale Røde Kors.

Noen har sagt at Mandelas 27 år i fengsel var bortkastet. De hevder at hvis han hadde blitt frigitt tidligere ville han hatt mer tid til å veve sin sjarm av tilgivelse og forsoning. Jeg vil si det annerledes.

Han gikk i fengsel som en sint ung mann, oppildnet av den manglende rettferdigheten under Rivonia-saken. Han var ingen fredsstifter. Når alt kom til alt hadde han satt seg fore å bli kvitt apartheid med makt.

De 27 årene var helt avgjørende i hans åndelige utvikling. Lidelsen var det avgjørende som fjernet betydelig slagg, som ga ham empati for sine motstandere. Det gjorde ham nobel, det farget ham med en storsinnethet som var vanskelig å få på annet vis. Det ga ham autoritet og kredibilitet som ellers ville ha vært vanskelig å få. Ingen kunne utfordre hans troverdighet. Han hadde vist sin forpliktelse og sin uselviskhet gjennom det han hadde gjennomgått. Han hadde den autoritet og den tiltrekkende evnen som akkompagnerer stedfortredende lidelse slik som vi har sett hos Mahatma Gandhi, Mor Teresa og Dalai Lama.

Vi ble som fortryllet søndag 11. februar 1990 da verden sto stille og ventet på at han skulle komme ut fra fengsel. Da han kom ut med Winnie på sin side ble vi forent i vår beundring. Hvilken velsignelse å være i live og å oppleve det øyeblikket! Vi var stolte av å være mennesker på grunn av denne fantastiske mannen. I et øyeblikk trodde vi alle at det var mulig å bli gode. Vi trodde at fiender kunne bli til venner, i det vil fulgte Madiba på veien mot tilgivelse og forsoning. Eksemplene var sannhetskommisjonen og en flerspråklig nasjonalsang – 11 offisielle språk – og en regjeringen av nasjonal enhet der den siste apartheidpresidenten var visepresident og en «terrorist» var leder for regjeringen.

Han var utrolig. Madiba levde som han talte. Hadde han ikke invitert sin tidligere hvite fengselsbetjent som vip-gjest på sin innsettelse som president? Hadde han ikke lunsj med Percy Yutar, aktoren i Rivonia-saken? Fløy han ikke til Orania, den siste afrikaaner-utposten, for å drikke te med Betsy Verwoerd, enken til høyestepresten bak apartheidideologien?

Hvem vil glemme hans støtte for å ta tilbake Springbok-emblemet for rugbyen, selv som det var hatet av svarte? Og han tok pusten fra alle da han vandret ut på banen på Ellis Park mens han bar en Springbok-trøye når han skulle overrekke Francois Pienaar trofeet for å ha slått All Blacks i finalen i verdenscupen i Rugby i 1995. Den store folkemassen av i hovedsak afrikaaner-tilskuere sang «Nelson, Nelson …». Og hvem ville trodd at vi ville leve lenge nok til å se den dagen da svarte i Soweto kunne feire en Springbok-seier, som de gjorde i 1995?

Madiba var en utrolig gave til oss og verden. Han trodde bestemt at lederen er der for dem som ledes, ikke for å gjøre seg selv større. Han var et ekstravagant vidunderbarn der han jobbet utrettelig for å skaffe penger til skoler og klinikker på landsbygda. Og i posisjon brukte han noen av sine egne inntekter for å grunnlegge Nelson Mandela Children's Fund, og senere etablerte han sin stiftelse for veldedig arbeid.

Han var kjent over hele verden som et udiskutabelt ikon for tilgivelse og forsoning, og alle ville ha en del av ham. Vi sørafrikanere nøt å sole oss i refleksen av hans glans. Vi nøt å føle oss gode. Vi til og med skylder ham at han hjalp oss med å få Fotball-VM i 2010.

Han betalte en dyr pris for det hele. Etter hans 27-årige fengelsesstraff kom tapet av Winnie. Straks etter hans løslatelse inviterte Leah og jeg dem til et tradisjonelt xhosa-måltid i vårt hjem i Soweto. Hvor mye han elsket sin kone! Mens de var hos oss fulgte han henne som en lydig valp. Han var helt knust av deres skilsmisse. Takk Gud for Graça Machel – det var sendt fra Gud.

Madiba brydde seg virkelig om folk. En dag hadde jeg lunsj med ham i hans hjem i Houghon. Når vi var ferdig med å spise gikk han sammen med meg til døren og ropte ut «Sjåfør!». Jeg fortalte ham at jeg hadde kjørt selv fra Soweto. Han sa ingenting, men noen få dager senere ringte han meg for å si «Mpila, jeg har vært bekymret for at du kjører selv, og jeg har spurt rundt hos noen næringslivsvenner av meg. En av dem har tilbudt seg å sende deg 5.000 rand i måneden for å hyre en sjåfør».

Han kunne ofte være morsom. Hans svar på min kritikk av hans smakløse skjorter var «Dette er ganske dumt når det kommer fra en mann som offentlig går i kjole».

Han viste en bemerkelsesverdig ydmykhet når jeg kritiserte ham offentlig for å bo sammen med Graça uten å være gift, og dermed være et dårlig eksempel. Noen statsoverhoder ville sensurert meg. Straks etterpå mottok jeg en invitasjon til bryllupet hans.

Vår verden er et bedre sted etter å ha hatt en Nelson Mandela, og vi i Sør-Afrika er litt bedre. Hvor fantastisk ville det vært hvis hans etterfølgere vil etterligne ham og hvis vi setter pris på friheten – den store gaven som han vant for oss, men som kostet så mye lidelse.

Vi takker Gud for deg, Madiba. Måtte du hvilke i fred og stå opp igjen i herlighet.

Oversatt av Heidi Marie Lindekleiv

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter