Mener miljøendringene skjer andre steder enn i Rio

Det manglet ikke på store ord i forkant av det som ble kalt «Jordens toppmøte» i Rio de Janeiro i Brasil i 1992. «Trolig det viktigste møtet i menneskehetens historie», sa Maurice Strong, Rio-konferansens generalsekretær. Guvernøren for delstaten Rio de Janeira, Leonel Brizel snakket om en sjanse til «å bevitne et virkelig historisk vendepunkt». Mange påpekte at det var første gang så mange som 118 statsoverhoder møttes til toppmøte.

Asle Finnseth, som var Vårt Lands utsendte, hadde selv ikke skyhøye forventninger, men tror det som preget møtet da, var en mer akutt kriseforståelse enn nå, 20 år etter. Man snakket om «global katastrofe» i 2030 hvis verden ikke handlet.

– Det var større usikkerhet i prognosene og flere ukjente i ligningen. Mange ukjente er det fortsatt.

Ga ikke slipp på vekst. 20 år etter strever verden med mange av de samme miljøproblemene. Asle Finnseth, nå redaktør for magasinet Strek, mener møtet hadde noe å si, selv om mye ikke er innfridd.

– Jeg tror det var viktig at 118 statsledere bare ved å komme ga temaet en sånn tyngde. Viktig var også den spesifikke koblingen som Brundtland-kommisjonen gjorde i 1987 mellom miljø og utvikling, under dette magiske ordet bærekraft.

Finnseth påpeker at man med «bærekraft» så at fattigdomsbekjempelse, sosial utvikling og miljø hang sammen – og det hadde tidvis vært holdt atskilt.

– Dette skjedde fra midten av 1980-tallet og utover, men miljøtoppmøtet ble en veldig tung bekreftelse på at sånn tenker vi nå – offisielt i alle fall. Så har vi stått langt tilbake når det gjelder å følge opp dette i handling, sier Finnseth.

Den norske statsministeren Gro Harlem Brundtland (Ap) ble kalt «verdens miljøminister» og «stjal showet» første dag under Rio-konferansen, da hun var æresgjest på stranden der Ragnar Thorseth gikk i land med vikingskipet «Gaia». På et pressemøte samme dag, 3. juni 1992, refset Brundtland overforbruket av varer og ressurser i Vesten, og beskrev det som å «pantsette fremtiden til våre barn». Samtidig ville hun ikke være med på at det generelle forbruksnivået i Norge måtte ned.

– Hun laget en politisk veltilpasset variant av bærekraft da hun sa at vi må ha bærekraftig vekst. Det var en problematisk kobling, fordi det innebar en vekst som nettopp ikke gjorde regning med miljøskadene, og holdt dem utenfor regnskapet, sier Finnseth.

Grønt regnskap. På toppmøtet som starter i Rio i dag, er «grønn økonomi» et av to hovedtema. Finnseth påpeker at dette uttrykket ble nevnt også for 20 år siden, men at personene som sto for dette, ble regnet som «ganske rabiate økonomer».

En av dem var Herman Daly, som hoppet av som økonom i Verdensbanken og ga ut boken For the Common Good der han kritiserte veksten for å være uøkonomisk. Også den norske økonomen Trygve Haavelmo, ble ifølge Finnseth et hår i suppa for Gro Harlem Brundtland.

– Han stilte sterkt kritiske spørsmål om det var mulig å forene Arbeiderpartiets vekstpolitikk med bærekraftig utvikling. Haavelmo fikk nobelprisen i økonomi og sto for en totalforståelse av at pengeøkonomien bare er et underbruk av den virkelig store økonomien, som er fotosyntesen og hele jordens økosystem – og det som alt bygger på.

Finnseth tror denne måten å tenke på er veien å gå.

– Denne måten å tenke på demonstrerte at her skjer en bokføring som overser store kostnader som tærer på naturkapitalen.

Finnseth mener det interessante er at Kina viser gode takter og nærmest har en førerrolle for å føre et regnskap som også tar med miljøkostnader. Kina begynte med det etter flere flommer som førte med seg store utgifter.

– Jeg vil ikke si at toppmøtet i Rio nå er uten verdi, men jeg tror det er mye mer forandringskraft i at land som Kina og etter hvert Europa begynner å tenke mer sant om hva økonomi er, sier Finnseth.