Flyktet fra IS tre ganger

– IS. Jeg kan ikke forstå hva slags ondskap og hva slags mennesker dette er. Vet du, i min hjemby var 98 prosent av oss kristne, sier søster Luma (38).

Hun er katolsk nonne og kommer fra Karakosh i Nord-Irak. Byen, som ble kalt Iraks kristne hovedstad, ligger 32 kilometer nord for Mosul og 60 kilometer vest for Erbil. Her bodde det om lag 50.000 kristne.

Den fundamentalistiske sunnigruppen Den islamske staten (IS) har siden januar spredd panikk i Irak. Den jihadiske organisasjonen har som mål å etablere et islamsk kalifat i Midtøsten. Framrykningen i sommer foregikk gjennom ­restene av de aller eldste kulturene i Midtøsten, i samme område lå de to assyriske hovedstedene Nimrud og Nineve.

LES OGSÅ: Mosul: Første jul uten kristne

Kryssild

6. august 2014 er en merkedato for dominikanernonnen. Det var da de flyktet. Søster Luma har undervist ved lærestedet École Biblique i Øst-Jerusalem siden i høst. École Biblique ble grunnlagt i 1890 av dominikanerordenen og har spesialisert seg på arkeologi og forskning i bibelske tekster.

– Mitt Karakosh var det største kristne samfunnet i Midtøsten, påpeker nonnen.

Hun forteller at en håndfull kristne var igjen da befolkningen flyktet i august. Senere har hun fått høre at noen ble tatt til fange og torturert av IS, som ville tvinge dem til å konvertere til islam.

– Vi trodde at Peshmerga, de kurdiske styrkene, skulle beskytte oss. Bombingen pågikk hele dagen i utkanten av byen. Så sluttet skytingen og det ble stille. Peshmerga hadde sagt vi skulle holde oss i ro, men de forlot oss. Så kom IS. Kurderne hadde overgitt oss, sier søster Luma.

LES OGSÅ: Årets ord

Godt utdannet

Nonnen hadde flyktet to ganger tidligere, 10. juni og 26. juni, før hun dro for tredje og siste gang natt til 6. august. De måtte dra på kort varsel.

– Det var så mange mennesker som flyktet. Noen gikk, andre dro i biler, forteller hun.

– Da de siste forlot byen, så de at styrkene fra IS var i full gang med å plyndre husene våre. ­Dører og vinduer sto åpne. Men det var ikke bare IS, men også folk fra landsbyene rundt. De to klostrene våre og barnehjemmet, husene og gårdene våre ble plyndret. De gikk fra sted til sted og tok med seg det de ville ha.

Luma forteller om synet av en lang strøm av kvinner, menn, barn og eldre ut av Karakosh.

– Jeg satt ved rattet i bilen. ­Ingen visste hvor vi skulle, vi måtte bare vekk, vestover. Det var bekmørkt og veiene nærmest usynlige. Søstrene gråt stille i baksetet. Flere ganger sa vi nonnene til hverandre, «Slå meg, vær så snill, slik at jeg ikke tror at det bare er en drøm». Flukten vår tok til sammen tre dager.

Nonnen forteller om følelsen av uvirkelighet, av nærmest å gå rundt i en døs i lang tid etterpå.

LES OGSÅ: Metode: Halshogging

Forlot alt

Søster Luma måtte forlate hele biblioteket sitt, de gamle skriftene og Kindle-brettet. Ifølge henne hadde dominikanerne klart å frakte alle de liturgiske gjenstandene og kirkepryden ut fra Kurdistan før IS-styrkene angrep. De eldgamle skriftene på syrisk og arameisk ble liggende i kirken. De var fra den tidligste kristendommen i Irak for snart 2.000 år siden.

– Jeg vet ikke hva som er skjedd med disse uerstattelige kildene, forteller hun.

– Fikk du med deg bibelen din?

– Nei, men jeg har fått låne bibler både på gresk, hebraisk og arabisk her, forteller Luma.

Konfliktene i Syria og Irak pågår fortsatt. Ukentlig kommer nye meldinger om overgrep og kamper.

– Vi var et velorganisert, kristent samfunn. Mange av oss var svært velutdannede sammenlignet med landsbyene rundt byen. Folk hadde investert pengene sine i eiendom eller forretningsvirksomhet. Vi var selvforsørget, og selv de elendigste ble tatt hånd om. Etter flukten er vi blitt de fattigste av de fattige, mener hun.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Veien hjem

– Nå, mer enn fire måneder etter den kristne exodusen fra Nord-Irak, føler jeg at vi er glemt av resten av verden.

De kristne fra Irak er i dag i flyktningleirer i Tyrkia, Jordan og Libanon. Ifølge FNs beregninger er nær 180.000 familier, mer enn en million mennesker, drevet på flukt fra hjemmene sine i Irak av IS.

Søster Luma sier hun har både grått og bedt, men hevder hun sover bedre.

– Jeg er bare en eneste av svært mange tusen flyktninger.

– Hvordan skal folk hjelpe dere?

– Noen kristne organisasjoner og menigheter i USA hjelper oss økonomisk, men det eneste vi vil, det er å komme hjem. Men hvordan skal vi komme hjem? De eneste ordene jeg klarte å tenke på mens jeg kjørte den bilen i mørket, var Jesu siste ord på korset «Min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg». Folk finner styrke og ro i sin tro, det er det vi har igjen, fastholder hun.

– Likevel vil du dra tilbake?

– Når mitt engasjement er ferdig her på École Biblique i Øst-Jerusalem før jul, drar jeg til Nord-Irak. Jeg vil hjem, men jeg har ikke noe hjem mer. Det er så mange flyktninger som trenger hjelp nå foran frontene, sier søster Luma.

– Du vet, jeg har kjørt der før. Jeg kjenner veien, sier hun og smiler.