Egeland frykter ny dødssommer

– Det må være århundrets store paradoks at vi i Nord-Europa drar til Middelhavets strender for å nippe til rosévin og kose oss, mens folk flykter dit sørfra med stor risiko for å dø i det samme havet, sier Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen og tidligere toppsjef for FNs humanitære nødhjelpsarbeid.

– Hvordan vurderer du denne flyktningstrømmen?

– For meg er dette selve symbolet på en verden i voldsom ubalanse. Hvorfor er foreldre villige til å forlate sine hjem og ta med seg det mest dyrebare de har – sine barn – på en dødsseilas over Middelhavet? Jo, fordi de har gitt opp alt håp om en bedre framtid der de bor for seg selv og sine barn.

– Dette er ikke lykkesøkere?

– Det er verken eventyrlyst eller oppdagelsestrang som gjør at de legger ut på en seilas som de er fullt klar over kan ende med døden. Det er bare dyp fortvilelse og håpløshet som driver dem ut på en slik dramatisk og farefull ferd.

– Hva blir de langsiktige konsekvensene?

– Den enkle ligningen er at dette bare vil øke i omfang så lenge ikke levekårene blir dramatisk mye dårligere i vår del av verden, eller betraktelig bedre i de landene der flesteparten av disse flyktningene kommer fra. Det meste tyder på at ikke minst Norge vil fortsette å være verdens mest privilegerte kuvøse, mens forholdene i land som Syria, Eritrea eller i de palestinske flyktningleirene ikke ser ut til å bli bedre.

– Hva kan vi gjøre?

– Vi kan prøve med mer piggtråd, patruljebåter og utstøtelse, eller vi kan prøve å skape håp i disse landene. Det er heldigvis bare et titalls folk og land i verden der forholdene er blitt så ille at samfunnene er i oppløsning og mennesker ­drives på flukt av ren desperasjon. Da er flere vakthunder, mer politi og piggtråd et både dårlig og kortsiktig svar, for desperate mennesker vil alltid prøve å komme rundt slike stengsler. Men den beste løsningen er ikke å ta alle til Europa. Langt mer realistisk og effektivt er det å prøve å bedre forholdene og skape håp i disse verst stilte landene.

– Hellas har bygget piggtrådgjerder mot Tyrkia, og Bulgaria gjør det samme. Tvinger vi flere mennesker ut i dødsfellen i Middelhavet?

– Ja, hvis vi ikke klarer å se håpløsheten på den andre siden av gjerdet, så vil konsekvensen bli at flere dør. Det er bra at det er satt inn tiltak slik at flere av de som ender i sjøen reddes, og at man i EU er i ferd med å ta rev i seilene og innse at dette vårt felles hav – Mare Nostrum – er blitt en dødsfelle der vi må kaste ut livbøyer på flere nivåer.

– Italia bruker over 70 millioner kroner i måneden på Operasjon Mare Nostrum som skal redde flyktninger i overfylte båter fra drukningsdøden. Er det rimelig at Italia og Hellas skal ta så stor del av byrden?

– Nei, eneste løsning er at vi får en mye større felleseuropeisk byrde- og ansvarsfordeling. Det er helt klart at Schengen- og Dublinavtalene – om EU/EØS sine yttergrenser og hvilke land som skal behandle asylsøknader om beskyttelse – må avløses av en mer rettferdig byrdefordeling.

– Hva er Norges rolle her?

– Vi kan jo bare forestille oss hva vi ville gjort hvis hovedinnfartsveien til Europa hadde vært den russisk-norske grensen, slik at vi nordmenn måtte forholde oss til en million udokumenterte immigranter og flere tusen nye hver eneste uke. Da tror jeg ikke vi ville godtatt Dublinavtalen overhodet. Da ville vi krevd andre tok en mye større andel av byrden.

– Hva bør Norge gjøre?

– For det første må vi innse at vi er hundre ganger tryggere og 200 ganger rikere enn et land som Eritrea, så vi kan ikke forundres over at folk tyr til desperate skritt for å komme seg hit. Så må vi investere mye mer for å prøve å bringe håp for disse enormt fortvilte menneskene der de er. Vi må konsentrere oss om å hjelpe de med størst behov: Den enslige moren med tre barn, desertøren, den politisk forfulgte eller funksjonshemmede.

– Tar politikerne ansvaret?

– Det til å riste på hodet over at våre politikere i revidert statsbudsjett ender opp med økt taxfreekvote og billigere båtmotorer, mens de bare tar imot 1.000 syriske kvoteflyktninger og sier nei til den flyktningmilliarden vi tar til orde for.

– Både i Italia og Hellas har ekstreme partier vind i seilene, delvis på grunn av sin motstand mot asylsøkere?

– Det tvinges fram en polarisering der mange føler frykt. For Human Rights Watch var jeg i Hellas og la fram en rapport om konsekvensene av dette, når afghanere på desperat flukt til drømmenes Europa ender med å bli knivstukket av hel- ­eller halvfascistiske grupper i Athens bakgater.

– Dødstallene i Middelhavet stiger og det rapporteres om enorm profitt for menneskesmuglere som tar tusen dollar ekstra for de sikreste plassene på dekk, og 200 dollar for en redningsvest. Det er en kynisk bransje?

– Ja, dette er en forferdelig business, del av en menneskehandel som er blitt blant verdens mest lukrative virksomheter sammen med narkotika og våpenhandel. Kanskje er tiden moden for å diskutere forslag som det FN har kommet med, om å etablere mottakssentre utenfor Europa der asylsøkere som vil hit kan få vurdert hvilke beskyttelsesbehov de har.