Guds nåde og stengte kirker

Jeg vet ikke hva jeg vil svare på slike spørsmål. Når jeg leser i avisene om kirker som må stenges på grunn av arbeidskonflikter, når jeg møter mennesker som er blitt mishandlet i Guds navn, når jeg ser fordommene i enkelte kristne miljøer, når jeg ser bilene på parkeringsplassene til kirkene våre da vet jeg sannelig ikke hva jeg skal svare.
Men en ting vet jeg: Jeg har møtt så mange mennesker gjennom årene som så tydelig har vært preget av Guds nåde. Og jeg møter dem stadig. Jeg møter dem i familien min, i menighetsfellesskapet jeg får være en del av, på arbeidsplassen og blant folk jeg møter som journalist. Over alt finnes det mennesker preget av Guds nåde. Mennesker som kunne sagt som Paulus: «Ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves.» 1 Kor 15,10
De sier det ikke, og jeg tror ikke de tenker det en gang. Som oftest har de ikke så høye tanker om sin egen rolle og om fruktene i sitt liv. Men vi andre ser det. Og vi velsignes gjennom å møte dem.
Guds nåde er ikke bare noe som gjør et menneske rettferdig i Guds øyne. Nåden er også en skapende kraft i et menneskes liv. Der den skaperkraften stenges inne og kveles, der er den forgjeves. Noen ganger lurer jeg på om det er det som skjer i Kristen-Norge. Andre ganger ser jeg så tydelig det motsatte. Og det er jeg glad for.

1 Kor 15,10-11

" Folket i Tsjetsjenia
" Barn og voksne i kirkeasyl