Kultur

Når er vi framme?

Sist sommer dro jeg og ­familien på interrail gjennom ­Øst-Europa. Tre uker med tog og buss fra land til land og by til by.

Spørsmålet ble stilt så mange ganger at vi stadig måtte minne hverandre på at vi allerede var framme, også de lengste togturene var selve ferien.

Det er vondt å vente. Det er vondt å vente på å komme fram, på barnebursdager eller at kjæresten skal komme på besøk. Det er kanskje enda verre å vente på noe vondt. De som venter på svar fra UDI eller brev i posten med resultatet fra en utredning, vet hva jeg snakker om. Amerikanske forskere utsatte trettito frivillige forsøkspersoner for elektriske støt. For mange av dem ble ventetiden så vanskelig at de ba om å bli utsatt for sterkere strøm med det samme, hvis de slapp å vente.

Den store stjernen

«Skal vi dra videre, eller vente på at den dukker­ opp igjen?» På sin lange ferd må de hellige tre konger ha mistet ­synet av den store stjernen. Selv ikke de, kan vi tenke oss, ble spart for opplevelsen av hvor vondt det er å vente. Tidligere hadde de oppdaget en stjerne ingen hadde sett før. Noe var så viktig at selv himmelen forandret seg. Lengselen­ etter å finne ut av det, fikk dem til å pakke sine sekker og sale opp kamelene. Håpet om at stjernen skulle lede dem til verdens frelser må ha oppstått allerede her, for de tok med sine kosteligste gaver: Gull, røkelse og myrra.

Så dro de. Vi vet ikke hvor ferden startet. Noen påstår Iran eller Irak, andre India eller Kina. Ingen vet om de kjente hverandre fra før eller om de møttes underveis. Det vi vet er at de dro fra Østen, gjennom ørkenlandskap og over elver og fjell. De må ha overnattet i byenes herberger og i landsbyenes gjestfrie hjem. Sannsynligvis oftest under åpen himmel. Hele tiden med blikket festet på stjernen som gikk foran dem for å vise vei. Det gikk en uke. To. Kanskje en måned. Så mistet de synet av stjernen. Hva skjedde?

Ble det uvær? Sannsynligvis blåste det opp til storm med tunge skyer som skjulte stjernen. En ­annen mulighet er at stjernen ble borte da de gikk gjennom en by, at de ble blendet av alle storbyens lyder og lys og inntrykk. Det var på dette tidspunktet en av dem må ha stilt spørsmålet: «Skal vi dra ­videre, eller vente på at den dukker opp igjen?»

###

Fornuft som kompass

Utålmodig dro de videre uten å ha noe ­annet enn sine egne vurderinger og sin egen fornuft som kart og kompass. Hvor skulle de dra? ­Konger fødes oftest der det er maktpersoner og palass, slik som i Jerusalem. Selvsagt. Maktens høyborg lå ikke langt unna, og de ble fort enige om at det var dit de skulle dra. Etter ytterligere vandring sto de foran Herodes og spurte etter jødenes konge som hadde blitt født: «Er vi framme?»

De tre vise menn hadde kommet feil. Nå sto de der forvirrede og usikre, nær ved å miste håpet og lengselen som fikk dem til å starte reisen. Og de angret på at de ikke hadde ventet, stjernen ville selvsagt dukket opp igjen og vist dem riktig vei.

Men det var ikke over, de fikk en ny sjanse. Etter hemmelig rådslaging med sine egne vismenn, sendte Herodes de tre vise menn til Betlehem. «Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede.»

Adventstiden er en tid der kirken oppfordrer oss til å vente på noe som allerede har skjedd: At Jesus ble født som et sårbart barn i en stall. Er det noe å vente på? De fleste venter nok med større lengsel etter ferie, julemat, presanger og tid med familien. Tiden før jul utfordrer alle oss som tar opp smarttelefonen hver gang vi venter på bussen eller står i kø foran kassa på Rema. Adventstidens ideal om faste er vanskelig å imøtekomme i en kultur der vi ikke lenger venter på å bli gift, men flytter sammen etter tre uker. Der vi fyller livet med konstante reiser og opplevelser, og dekker våre ­materielle behov lenge før vi er sultne eller fryser. De fleste tar også jula på forskudd. Vi spiser marsipan og pinnekjøtt i månedsvis, og lar barna åpne minst én julegave før Sølvguttene synger julen inn.

Ventingen kan være en velsignelse! Venting er uløselig knyttet til håp og lengsel. Hva lengter vi etter, og håper på, når vi umiddelbart får dekket våre behov? Lengselen og håpet forteller oss hvor vi helst vil være, derfor er det en forutsetning å vente for å kunne finne ut hvor vi skal.

Barnet i krybben

Advent er ­tiden for å oppleve det samme som de tre vise menn: Jublende glede over å oppdage det som er skjult. Oppdage at Gud skjuler seg i det lille barnet i krybben, slik at vi kan være trygge på at vi beveger oss i riktig retning. For den som beveger­ seg i retning av Jesus, er også ­reisen en del av målet. Dette er tiden for å juble i glede over at vi allerede er framme.

###

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur