ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Vis respekt

Neste gang du rigger opp en bananfluefelle, hvisk i det minste et lite takk til et av de aller viktigste dyra i biomedisinsk forskning.

ANNONSE
ANNONSE

BILDER

Vi kaller dem bananflue, fruktflue, eddikflue eller pubflue. På latin lyder de slektsnavnet Drosophila, en som elsker morgenduggen. Det har jo en langt mer poetisk klang, og vitner om at disse fluene opprinnelig holdt til i varme og fuktige tropestrøk.

Foto: Fredrik von Erichsen/NTB Scanpix
Vis bildetekst

Anne Sverdrup-Thygeson

  • Professor i bevaringsbiologi på Institutt for Naturforvaltning ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås (NMBU), se mer på hennes hjemmeside.
  • Er opptatt av hvordan vår arealbruk påvirker artsmangfoldet og dermed også de økosystemtjenestene naturen gir oss.
  • Er spesielt begeistret for det skjulte artsmangfoldet, som insekter og sopp i gamle og døde trær.
  • Denne artikkelen er publisert på bloggen Insektøkologene.
Edens hage

De er små, mange og vanskelige å fange. Nei, jeg snakker ikke om pokémoner. Jeg snakker om bananfluer – disse dorske dingsene som lager en hel liten sky når de letter fra frukten din, bare for å dukke opp igjen fra intet, straks du snur ryggen til.

Hils på de irriterende innehaverne av ikke mindre enn fire Nobelpriser.

Irriterende småkryp

Vi kaller dem bananflue, fruktflue, eddikflue eller pubflue. På latin lyder de slektsnavnet Drosophila, en som elsker morgenduggen. Det har jo en langt mer poetisk klang, og vitner om at disse fluene opprinnelig holdt til i varme og fuktige tropestrøk.

LES OGSÅ: Bruker millioner på å bekjempe vepsen

I dag er mange av artene i fruktfluefamilien spredt over hele verden (med unntak av Antarktis). Felles for de syv artene som kan dukke opp ubedt på kjøkkenet ditt i kalde Norge, er at de trives i råtnende, gjærende organiske saker, som en slant i bunnen av en ølboks, i kompost eller i overmoden frukt. Der legger de egg og utvikler seg i racerfart.

Selvsagt er de ganske irriterende. Vi vil jo helst ha maten vår i fred, og synes småkryp kan nøye seg med å være utendørs. Samtidig vil jeg be om en smule respekt for bananflua. Den er faktisk viktigere enn du tror.

Lik menneskene

Bananflua Drosophila melanogaster er nemlig labens ukronede konge. Den har vært viktig i forskning og laboratorieforsøk i mer enn 100 år, og er delaktig i ikke mindre enn fire Nobelpriser.

Bananflua har nemlig en rekke kjekke egenskaper som gjør den egnet for forskning: Den er lett og billig å holde i laben, den lever i hurtigtogtempo og får en haug med avkom.

Dessuten har forskerne gjennom mer enn hundre år fått godt grep om artens arvestoff eller DNA. I 2000 var hele genomet ferdig kartlagt. Og uten å fornærme noen, kan jeg røpe at dine gener ligner mer på en bananflues gener enn du kanskje liker.

LES OGSÅ: Denne soppen kan drepe kreftceller

For eksempel: Et studie som så på et utvalg sykdomsrelaterte gensekvenser hos mennesker, gjenfant 77% av disse i bananflua. Nettopp denne likheten gjør at forskning på bananfluer er svært nyttig for å forstå ulike fenomener, også hos mennesker.

Fosterliv og immunforsvar

Flua har lært oss mye om kromosomer og hvordan egenskaper nedarves. Det ble det Nobelpris av i 1933, til Thomas Hunt Morgan.

Drøyt ti år senere, etter å ha blitt grillet med massive doser stråling, fikk flua og forskeren Hermann Müller nok en Nobelpris (i 1946), for å vise at stråling gir mutasjoner og er skadelig for arvestoffet.

I 1995 gikk Nobelprisen i medisin/fysiologi nok en gang til vår lille bevingede venn og et team på tre forskere, for et omfattende arbeid som viste hvordan gener styrer utviklingen i tidlig fosterliv. Og sist, men ikke minst, i 2011 fikk flua sin foreløpig siste Nobelpris, og denne gangen gjaldt det immunforsvar.

Begge disse siste prisene var eksempler på flueforskning med høy grad av overførbarhet til oss mennesker.

Alkoholisme

Også det som irriterer oss mest med flua, dens tiltrekning til gjærende, gjerne alkoholholdige saker, har vist seg å være nyttig. Forskningen på alkoholisme hos bananfluer er seriøs og viktig, men inneholder også plenty med menneskelige paralleller som kan sprite opp (no pun intended…) samtalen på oktoberfesten.

LES OGSÅ: «Og vi sier: Bare ei humle...?»

Som at hannfluer som har fått i seg mye alkohol blir innpåslitne og sexgale, samtidig som sjansen for en vellykket parring faktisk går ned. Eller at hannfluer som mislykkes på sjekkemarkedet trøster seg med å drikke mer enn hannfluer som har gjennomført en vellykket parring.

Som om ikke dette var nok, fortsetter bananflua å gi oss ny kunnskap om sykdommer som kreft og Parkinsons, og fenomener som søvnløshet og jetlag.

Så altså: En smule respekt kan være på sin plass neste gang du irriterer deg over småfluer på kjøkkenet. Mens du rigger en passende bananfluefelle kan du i det minste hviske et lite takk til et av de aller viktigste dyra i biomedisinsk forskning.

Publisert: 17. oktober 2016
ANNONSE

BILDER

Vi kaller dem bananflue, fruktflue, eddikflue eller pubflue. På latin lyder de slektsnavnet Drosophila, en som elsker morgenduggen. Det har jo en langt mer poetisk klang, og vitner om at disse fluene opprinnelig holdt til i varme og fuktige tropestrøk.

Foto: Fredrik von Erichsen/NTB Scanpix
Vis bildetekst
Edens hage

De er små, mange og vanskelige å fange. Nei, jeg snakker ikke om pokémoner. Jeg snakker om bananfluer – disse dorske dingsene som lager en hel liten sky når de letter fra frukten din, bare for å dukke opp igjen fra intet, straks du snur ryggen til.

Hils på de irriterende innehaverne av ikke mindre enn fire Nobelpriser.

Irriterende småkryp

Vi kaller dem bananflue, fruktflue, eddikflue eller pubflue. På latin lyder de slektsnavnet Drosophila, en som elsker morgenduggen. Det har jo en langt mer poetisk klang, og vitner om at disse fluene opprinnelig holdt til i varme og fuktige tropestrøk.

LES OGSÅ: Bruker millioner på å bekjempe vepsen

I dag er mange av artene i fruktfluefamilien spredt over hele verden (med unntak av Antarktis). Felles for de syv artene som kan dukke opp ubedt på kjøkkenet ditt i kalde Norge, er at de trives i råtnende, gjærende organiske saker, som en slant i bunnen av en ølboks, i kompost eller i overmoden frukt. Der legger de egg og utvikler seg i racerfart.

Selvsagt er de ganske irriterende. Vi vil jo helst ha maten vår i fred, og synes småkryp kan nøye seg med å være utendørs. Samtidig vil jeg be om en smule respekt for bananflua. Den er faktisk viktigere enn du tror.

Lik menneskene

Bananflua Drosophila melanogaster er nemlig labens ukronede konge. Den har vært viktig i forskning og laboratorieforsøk i mer enn 100 år, og er delaktig i ikke mindre enn fire Nobelpriser.

Bananflua har nemlig en rekke kjekke egenskaper som gjør den egnet for forskning: Den er lett og billig å holde i laben, den lever i hurtigtogtempo og får en haug med avkom.

Dessuten har forskerne gjennom mer enn hundre år fått godt grep om artens arvestoff eller DNA. I 2000 var hele genomet ferdig kartlagt. Og uten å fornærme noen, kan jeg røpe at dine gener ligner mer på en bananflues gener enn du kanskje liker.

LES OGSÅ: Denne soppen kan drepe kreftceller

For eksempel: Et studie som så på et utvalg sykdomsrelaterte gensekvenser hos mennesker, gjenfant 77% av disse i bananflua. Nettopp denne likheten gjør at forskning på bananfluer er svært nyttig for å forstå ulike fenomener, også hos mennesker.

Fosterliv og immunforsvar

Flua har lært oss mye om kromosomer og hvordan egenskaper nedarves. Det ble det Nobelpris av i 1933, til Thomas Hunt Morgan.

Drøyt ti år senere, etter å ha blitt grillet med massive doser stråling, fikk flua og forskeren Hermann Müller nok en Nobelpris (i 1946), for å vise at stråling gir mutasjoner og er skadelig for arvestoffet.

I 1995 gikk Nobelprisen i medisin/fysiologi nok en gang til vår lille bevingede venn og et team på tre forskere, for et omfattende arbeid som viste hvordan gener styrer utviklingen i tidlig fosterliv. Og sist, men ikke minst, i 2011 fikk flua sin foreløpig siste Nobelpris, og denne gangen gjaldt det immunforsvar.

Begge disse siste prisene var eksempler på flueforskning med høy grad av overførbarhet til oss mennesker.

Alkoholisme

Også det som irriterer oss mest med flua, dens tiltrekning til gjærende, gjerne alkoholholdige saker, har vist seg å være nyttig. Forskningen på alkoholisme hos bananfluer er seriøs og viktig, men inneholder også plenty med menneskelige paralleller som kan sprite opp (no pun intended…) samtalen på oktoberfesten.

LES OGSÅ: «Og vi sier: Bare ei humle...?»

Som at hannfluer som har fått i seg mye alkohol blir innpåslitne og sexgale, samtidig som sjansen for en vellykket parring faktisk går ned. Eller at hannfluer som mislykkes på sjekkemarkedet trøster seg med å drikke mer enn hannfluer som har gjennomført en vellykket parring.

Som om ikke dette var nok, fortsetter bananflua å gi oss ny kunnskap om sykdommer som kreft og Parkinsons, og fenomener som søvnløshet og jetlag.

Så altså: En smule respekt kan være på sin plass neste gang du irriterer deg over småfluer på kjøkkenet. Mens du rigger en passende bananfluefelle kan du i det minste hviske et lite takk til et av de aller viktigste dyra i biomedisinsk forskning.

Publisert: 17. oktober 2016
ANNONSE

Anne Sverdrup-Thygeson

  • Professor i bevaringsbiologi på Institutt for Naturforvaltning ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås (NMBU), se mer på hennes hjemmeside.
  • Er opptatt av hvordan vår arealbruk påvirker artsmangfoldet og dermed også de økosystemtjenestene naturen gir oss.
  • Er spesielt begeistret for det skjulte artsmangfoldet, som insekter og sopp i gamle og døde trær.
  • Denne artikkelen er publisert på bloggen Insektøkologene.