Vi trenger utlendinger

Debatten i Norge om hvor mange utlendinger vi skal motta, ja, om vi i det hele tatt skal slippe inn flere, er blitt temmelig virkelighetsfjern. Det sier seg selv at vi ikke kan ta imot et ubegrenset antall asyl- og arbeidssøkere.

Mange av dem som forsøkte å komme inn i Norge over Storskog hadde jo langvarig oppholdstillatelse i Russland. Selv om Norge­ for dem var mer forlokkende enn Putins rike, så er ikke dette tilstrekkelig til å gi oppholdstil­latelse.

Signalene fra Norge er heller ikke oppmuntrende. I fjor hadde vi det laveste antall asylsøkere på nesten 20 år.

Nødvendige

Men så kommer en helt annen gruppe innvand­rere som Norge virkelig trenger. Det er de som gjør arbeid som nordmenn ikke vil ha. Jeg tenker på sykepleiere og annet ­omsorgspersonell som tar seg av de mange hjelpeløse på sykehus og helsesentra, eller dem som bor hjemme og er helt avhengig av hjelp. Det er mange som ikke har familie i nærheten.

Jeg har gjort mine erfaringer med såkalte fremmedarbeidere. Det finnes noen få av dem på de viktigste sykehusene, der de er leger eller har andre viktige stillinger. Den slags høykvalifiserte folk ville ikke engang Sylvi Listhaug kaste ut. Jeg kan takke en dyktig lege fra Bosnia og hans norske kolleger ved Diakonhjemmets sykehus for at jeg i det hele tatt er i live. På dette sykehus er forøvrig de fleste ikke-norske sykepleiere fra Danmark, Sverige og Finland, og de har rimelig høy lønn.

Kan sitt fag

Hvis du over­lever den akutte medisinske ­utfordring og etterpå kan lese i din epikrise hvor alvorlig det egentlig var, gjenstår måneder, kanskje års rehabilitering. Da er du avhengig av pleiere som ­oftest er utlendinger og ikke særlig godt betalt. Men de kan sitt fag, de er arbeidsvillige og hyggelige og gjør livet for en stakkar utholde­lig. I tillegg kommer terapeuter som skal lære deg å gå igjen og i det hele tatt klare deg selv. Det er ofte et langvarig arbeid som stiller store krav både til terapeuten og deg selv.

Jeg er så heldig å ha en fremragende terapeut. Han er norsk, men kunne ha vært utlending. De aller fleste pleiere som kommer hjem og hjelper meg hver morgen og kveld, er utlendinger. ­Deres norsk kan være varierende,­ men forståelig, og det er aldri nei i ­deres munn.

Respekt for dem

De kommer fra nesten hele verden. De aller fleste land der jeg har arbeidet som utenrikskorrespondent, er representert. Disse hjelpere setter pris på at noen har respekt for dem og verdsetter kulturen i de land de kommer fra, og jeg har gleden av å gå opp mange gamle stier.

Det hender at jeg og mine pleiere fra Serbia, Bosnia eller Kos­ovo begynner å synge sammen, slik vi gjorde før folkene der nede begynte å slakte hverandre. En serbisk kvinne, som er noe av det mest ryddige og arbeidsomme jeg har sett, utbrøt en dag: «Endelig en nordmann som har noe godt å si om oss serbere!».

Hun benektet ikke at mange serbere hadde myrdet bosn­jaker, men minnet om at også serbere­ var blitt fordrevet og drept, slik det skjedde da USA brøt FN-embargoen mot å sende­ våpen til eks-Jugoslavia. Jeg hørte­ selv hvordan de amerikanske flyene­ om natten kom lavt inn med tunge våpenlaster, og jeg møtte­ i Kroatia oberster og majorer som hadde gått ut av den amerikanske hær for å kunne tjeneste­gjøre på Balkan.

Fordrevet

Til tross for at serberne i Krajina i århundrer hadde­ forsvart det kristne ­Europa mot den muslimske trussel, ble gårdene deres brent opp og de ble fordrevet til Milosevic' Jugoslavia som tok svært dårlig imot dem. Jeg møtte dem under broer og i primitive telt i skoger og kratt. De fikk hverken mat eller penger og overhodet ikke medisinsk hjelp.

Milosevic var en skurk. Det var også Kroatias Tudjman. Det fortelles at de satt sammen på en restaurant og delte opp Bosnia-Hercegovina seg imellom ved å tegne opp grensene på bordduken. Det blir interessant om bøddelen fra Srebrenica, general Mladic, som nå venter på sin rettssak i Haag, vil fortelle om dette.

Jeg hadde en bosnisk hjelpepleier som kunne fortelle om overgrep fra serbiske naboer som de tidligere hadde levd i fred sammen med. Men han var ­heller ikke nådig mot de nåvær­ende bosniske lederne. En ung mann fra den serbiskstyrte del av Bosnia-Hercegovina var like kritisk til sine ledere. «De er alle korrupte», sa begge to, «de tenker bare på å berike seg selv og gir fanden i oss andre.»

Fullverdig innsats

De hjelpe­pleierne jeg har møtt, har et sterkt ønske om å få videre ­utdannelse og praksis, og de søker en tilværelse fri for den vold og elendighet som preget Jugoslavia etter Titos død. De ønsker å gjøre en fullverdig innsats i sitt nye land, Norge.

Så får vi heller leve med at mange nordmenn i likhet med borgerne i andre europeiske land ser med skepsis på ­«ytlendinger», som en gammel kvinne­ hvisket advarende – da jeg sammen med general Kalodsjera spiste en fabelaktig elveørret og drakk vin fra hans egen vingård på Korcula.

Jeg kjente hans datter og ble tatt imot som en kjær gjest. Vi hadde fine samtaler om livet og om en verden som var gått i stå.

Det er slike mennesker jeg nå møter som hjelpepleiere her i Norge. Uten dem hadde vi ikke klart oss.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 25.01.2017