Det vanskelige valget

«Noen ganger stiller livet oss i situa­sjoner der vi må velge mellom to onder. I slike uløselige dilemmaer må man for­søke å velge det minste.» Sitatet er hentet fra en pressemelding sendt ut av biskop Bernt Eidsvig i Oslo ­katolske bispedømme. Året er 2009 og biskopen tok til mot­mæle da den katolske kirke 
i Brasil ekskommuniserte to ­leger og en fortvilet mor for å ha ­bidratt til abort på en ni år gammel jente. Hun var blitt voldtatt av sin egen stefar og ventet tvillinger.

Eidsvig skrev blant annet at kirken «først og fremst må se sitt ansvar for den voldtatte piken og hennes fortvilte mor, som trengte trøst og lindring». Hans etiske vurdering sto dermed i motsetning til den brasilianske erkebiskopen som la størst vekt på de ufødte tvillingenes rett til liv. Ifølge Eidsvig ble voldtektsmannen derimot ikke ekskommunisert fra den katolske kirken.

Dilemma

Hvorfor er den ­katolske Oslo-biskopens uttalelser interessante åtte år senere? Grunnen er at Eidsvig på en god måte synliggjør de etiske dilemmaer som møter alle oss som er prinsipielt mot abort. Det finnes ingen enkle svar.

I Norge finnes det knapt en abortmotstander som er ­totalt mot å tillate abortinngrep i ­enkelte situasjoner. Blant de mest restriktive mener flere at man bør åpne for abort hvis mors fysiske står liv står i fare. Andre mener psykisk lidelse også kan være en slik grunn, mens atter andre peker på incest og voldtekt som gyldige abortgrunner.

Felles for alle disse relativt ­restriktive abortmodellene, er at en person eller innstans må ta valget når spørsmål om abort dukker opp. Uansett hvor streng abortlov et land har, vil det ­dukke opp tilfeller der menneskelig skjønn må benyttes og etiske vurderinger må tas. Dermed blir det store spørsmålet hvem som skal ta dette vanskelige valget.

Sårbare kvinner

Denne problem­stillingen var på agendaen da Kirkens Nødhjelp gikk ut i Vårt Land forrige tirsdag og ­utfordret KrF til å kjempe for sårbare kvinners rett til abort i land som mottar norsk bistand, og der kvinner tyr til ulovlige aborter. Generalsekretær Anne-Marie Helland viste til at hver time dør seks kvinner etter illegale aborter.

Torsdag støttet jeg Helland i en kommentar i Vårt Land, og ­mandag kom Espen Ottosen 
og Ragnhild Aadland Høen med motinnlegg. De to ­avviser at det er mulig å benytte en konsekvens­etisk tenkning i spørsmål om liv og død. Videre 
mener de at de mest ekstreme tilfellene, hvis for eksempel småjenter er voldtatt, ikke kan brukes for å annullere fosterets menneskeverd.

Dessuten antyder de at en ­konsekvensetisk veiing av ­onder mot hverandre — i abort­debatten — ikke er like legitim som plikt­etikken. De anser det satt på spissen som en forvrengt sekularisme med påfølgende pragmatisk syn på menneskeverdet.

Respekt for liv

Dette siste er en kjent strategi fra flere konservative miljøer. Både innenfor kristendommen og islam: Det å klistre «tidsånd» og «sekularisme» på andres etiske vurderinger er trinn en for å avskrive andre deres holdninger. Vi ser det blant annet i USA der debatten om eksommunisering av flere katolske kvinner har pågått.

På den andre siden er det overraskende at hverken Høen og Ottosen besvarer et av de mest sentrale spørsmålene i en etisk krevende debatt: Hvem er bedre skikket enn den gravide kvinnen til å ta den endelige avgjørelsen?

I store deler av Afrika har man fortsatt strenge abortlover. ­Mange steder bestemmer stort sett menn: gjennom landsbyråd, klaner eller ved at ulike religiøse ledere både innenfor Islam og kristendommen har makt. Hva gjør at Ottosen og Høen mener disse mennene er bedre skikket til å ta valget enn kvinnen selv?

Mange døde

I 2008 døde 29.000 kvinner av abort­relaterte skader. Mange overlever også, men fikk store skader og funksjonshemninger. Hvis vi skal følge Ottosen og Høens retorikk bidrar deres argumentasjon til å annullere disse kvinnenes ­menneskeverd.

Vi vet dessuten fra omfattende statistikk, blant annet fra FN, at aborttall i praksis ikke går opp ved å legalisere abort. Vi så det blant annet etter innføring av den norske abortloven på slutten av 1970-tallet.

Den aller viktigste grunnen har jeg fra flere av dem som har jobbet med rådgivning for å gi et alternativt til abort. De ­mener kvinnen selv er fosterets aller beste advokat. Det er hun som bærer fosteret i seg.

Dyp respekt

Når debatten ­ruller videre bør Ottosen og 
Høen legge seg dette på minnet: Det er fullt mulig å ha den ­dypeste respekten for liv og ­menneskeverd og samtidig mene at kvinnen er den som må ha det siste ordet.