På med bibelbrillene

Det er liten tvil om at den amerikanske filmskaperen Darren Aronofsky har ramla i bibelgryta. Hans forrige film Noah var en spektakulær tolkning av fortellingen om syndefloden. Denne gangen nøyer han seg ikke med en enkeltfortelling fra Bibelen. Aronofskys nyeste film Mother!, som hadde premiere forrige helg, er en fortelling som starter med paradis og ender i apokalypse.

Paradis

Vi møter to navnløse figurer, en mann (spilt av Javier Bardem) og en kvinne (spilt av Jennifer Lawrence), som bor i en gammel, ærverdig villa langt fra folk. I filmens første scene ser vi huset reise seg fra asken på få sekunder, før kvinnen våkner i senga og roper på mannen. Han er en anerkjent poet med skrive­sperre, og hun tar seg av oppussing og innredning av huset.

«Jeg vil bare skape et paradis», sier kvinnen, mens mannen inviterer fremmede inn. Først kommer en kirurg (spilt av Ed Harris), som viser seg å være stor fan av poeten, og deretter kommer også kona hans (spilt av Michelle Pfeiffer). De er frekke og tar seg til rette.

Glem 3D-briller. Mother! må ses med bibelbrillene på. Da legger du merke til at kirurgen har et bløende sår i sida, og at det først er etter denne scenen at kona hans dukker opp. Og at kirurgen og kona går inn på ­poetens kontor og knuser en krystall han har sagt ingen må røre. Det fører til at poeten låser og forsegler rommet.

Så kommer ekteparets sønner, som krangler over farens testamente. Det ender med at den ene broren dreper den andre.

Høres det kjent ut? Dette er bare begynnelsen, men vi skal ikke ødelegge filmopplevelsen ved å røpe for mye.

LES OGSÅ: Darren Aronofsky ser på den klassiske bibelfortellinga om Noa med friskt og utfordrende blikk.

Symbolsk

Vi forstår ikke lenger dybden i den religiøse symbolikken, skrev Vårt Land forrige­ helg. Idéhistoriker Trond Berg Eriksen mener vi i dag ser symboler som noe vilkårlig og uforpliktende – noe reint symbolsk – der symbolene i en førmoderne verden var en port til noe som var mye større enn den enkelte. Kirkens gamle billedspråk har blitt til en hemmelighet vi sliter med å fatte dybden i, sier ekspertene i reportasjen.

At så få av de norske anmeldelsene av filmen peker på de åpenbare bibelske parallellene i filmen, understreker påstanden. Å se Darren Aronofskys Mother! kan være en god trening for å få opp bevisstheten rundt religiøs symbolikk. For hvis du ser filmen som en bokstavelig fortelling, er den eneste logiske tolkninga at regissøren har blitt rablende gal.

LES REPORTASJEN: Er vi blitt så snusfornuftige og historieløse at vi ikke lenger kan fatte dybden i den religiøse symbolikken?

Moder jord

Kritikerne har pekt på mange mulige tolkninger av hva filmen egentlig prøver å fortelle: Handler det om den hensynsløse kunstneren og den altoverskyggende kreative prosessen? Handler det om mannens egoisme og kvinnens oppofrelse? Eller er det egentlig Darren Aronofskys pretensiøse selvportrett?

At mannen på et tidspunkt sier: «Jeg er jeg» gjør det vanskelig å la være å lese ham som et bilde på Gud. Det gjør kirurgen og kona til de første menneskene. Men hvem er kvinnen? Er hun Maria?

Det er mer nærliggende å ­tolke henne som en annen mor – ­Moder Jord.

Han inviterer stadig flere mennesker inn i huset. Mens mannen sier «alt mitt er deres, del og ta for dere», blir kvinnen stadig mer desperat i forsøkene på å begrense skadene. For de besøkende nøyer seg ikke med å spise maten hun har laget, de røsker også benken den står på løs fra veggen.

I store deler av Mother! er det Jennifer Lawrence sitt ansikt som fyller billedflata, med blikk som formidler frykt, forvirring og fortvilelse. Det gir mening å se filmen som en skapelsesfortelling, der menneskene ødelegger det fine Gud har skapt. Og det ­ender ikke godt verken for kvinnen ­eller menneskene. Etter hvert viser også kvinnen fram sine mindre forsonlige sider – slik naturen ofte gjør.

LES ANMELDELSE AV 'THELMA': Flott spill og regi, klisjéfylt skurk

Lik tematikk

Interessant nok hadde Mother! premiere samme dag som den norske filmen ­Thelma. Begge kan gå under merkelappen psykologisk thriller, de har en ung kvinne i hovedrollen, og religiøs tematikk spiller en viktig rolle i begge filmene.

Likevel blir det religiøse ­aspektet i Thelma, den strenge oppdragelsen og farens bokstavelige bibeltolkning, først og fremst virkemidler for å understreke hva hovedpersonen prøver å løsrive seg fra. Thelma har en overtydelig symbolbruk, der slangen representerer det forbudte og farlige og svarte fugler varsler fare.

Teologiprofessor Trond Skard Dokka mener de fleste i dag bruker symboler som utvendig pynt. I stedet for at symbolene er meningsbærende, blir de noe ­dekorativt og stemningsskapende.

Hadde du fjerna slangen og ­fuglene i Thelma, ville filmen likevel fortalt den samme historien. Regissør Joachim Trier bruker symbolene estetisk, og fordi det er en sjangermessig konvensjon.

Darren Aronofsky bruker derimot allegoriene og symbolene som en elementær del av fortellingen. Han lar ikke huset få puls og gulvplankene blø bare for å skape uhyggelig stemning.