Kommentar

Forandrings skygge

Er jeg den samme personen som var tenåring for et halvt århundre siden?

«Vår levetid er sytti år», står det i Salmenes bok. Om et par dager passerer jeg denne grensen, selv om det ikke er deadline. Derfor ser jeg gjennom bilder fra årene som har gått. «De går fort, vi flyr avsted», som det står i samme salme.

Hvem er jeg egentlig? Jeg ser på guttungen på de uskarpe bildene fra barndommen, tenåringen med det usikre smilet, den unge mannen som ser forundret på sitt første barn. Kjenner jeg meg igjen, har det vært meg hele veien?

Selv om alle cellene i kroppen min er skiftet ut, er det likevel et organiserende prinsipp der, som gjør at det er en sammenheng mellom kroppen jeg var da og kroppen jeg er nå. Det går an å kjenne meg igjen midt i alt som er forandret. Men er jeg den samme?

Opplagt ikke. Det er mye som er forandret av alt livet har ført med seg. Jeg har andre erfaringer, andre synsmåter, andre oppfatninger. Men er det et stabilt element oppe i det hele? Kanskje personligheten ikke forandrer seg så mye?

Personligheten er som et kar selvet fyller, skriver Karl Ove Knausgård i «Om våren». Han ser personligheten som noe uforanderlig, som nok utvikler seg, men som likevel følger fastlagte mønstre. Dersom ikke noe helt uventet skjer. Et slag, en sykdom, et voldsomt traume kan forandre folks personlighet, slik at de ikke blir til å kjenne igjen.

At personligheten regnes som en viktig indikator på hvem du er, viser seg i den rollen personlighetstester spiller i jobbsammenheng. De bygger på forutsetningen at personligheten er noenlunde stabil og forteller noe om hvordan du kommer til å fungere.

Vi danner oss fort oppfatninger om andre personers personlighet ut fra hvordan vi opplever dem. Vår egen personlighet er vi mer usikre på. Populariteten til de mange variantene av personlighetstest som finnes på nettet, av typen hvilken karakter er du i en tv-serie, vitner om det.

Det såkalte enneagrammet er et annet tegn på dette. Denne metoden for å kartlegge personlighet er en videreutvikling av den antikke teorien om de fire temperamenter: Flegmatisk, kolerisk, sangvinsk og melankolsk. Enneagrammet har ni typer i stedet for fire. Det kan brukes til å bli kjent med din personlighet, til å akseptere den og foredle den, men også til å forstå hvordan andre fungerer.

Men er personligheten virkelig så stabil? En fersk studie publisert i tidsskriftet Psycholgy and Aging sier at det slett ikke er tilfellet dersom man har langt tidsperspektiv. Studien bygger på skotske 14-åringer som i 1950 ble personlighetstestet. 174 av dem gjennomgikk den samme testen som 77-åringer. Det forbløffende resultatet var at det ikke kunne påvises stabilitet i noen av de seks personlighetsfaktorene testen opererte med.

Men hvis ikke engang personligheten er den samme, hva er det egentlig da som utgjør den stabile sammenhengen som definerer hvem jeg er?

Hva selvet er, og om det i det hele finnes noe stabilt selv, er den gnagende usikkerheten som preger vår tid. Knausgårds forfatterskap er en voldsom kraftprøve i møte med dette spørsmålet, der han rekonstruerer i minste detalj de følelser, stemninger, tanker og handlinger som har gått gjennom hans kropp og sinn.

Kanskje det er vår tids usikkerhet om egen identitet som har gjort at ytre kjennetegn på identitet er blitt så viktige.

Det er kanskje ikke tilfeldig at jeg vender tilbake til Hallingskarvet i anledning 70-årsdagen. Det fjellet jeg så da jeg var barn, er det samme i dag. Det representerer noe stabilt, noe varig, noe som ikke forandrer seg.

Arne Næss skrev om Hallingskarvet som et hellig fjell. For ham var fjellet i seg selv guddommelig. For meg er det hellig fordi det taler om Gud.

Som Geir Hellemo skrev i Vårt Land mandag: «Når vi knytter fjellet til Gud, da gjør vi i grunnen ikke så mye mer enn å erkjenne at vi forholder oss til noe utenfor oss selv som er stabilt. Det finnes noe i tilværelsen som er mer urokkelig enn oss selv. Og som vi alle har positive erfaringer med.»

Hellemos tanker er knyttet til salmen om føtter på fjell. Og dermed er i tilbake ved Bibelens salmer.

«Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før én av dem var kommet,» sier en annen salme. Den knytter min identitet til at Gud har sett meg hele veien, at hele mitt liv er samlet i hans bevissthet.

Var det da vi mistet Gud at vi tapte identiteten?

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar