Midtøsten: Kampen om forklaringen

Få konflikter skaper så sterke brytninger også på norsk jord som Israel/Palestina-konflikten.

– Dette er blitt en symbolsak for venstresiden i norsk politikk, mener religionshistoriker Alexandra Irene Larsen. Mens teolog og palestinavenn Jens Olav Mæland mener derimot at konflikten er som en sekulær åndskamp for dem lengst til høyre i norsk politikk.

LES OGSÅ: Israel – landet vi elsker eller hater

I Norge står kampen om å fortelle historien: Hva skjedde, og ikke minst hvorfor snudde den norske folkemeningen?

– Dette skjedde på 70-tallet, sier Anne Hege Simonsen, førstelektoren i journalistikk på Høgskolen i Oslo og Akershus som har studert omtalen av konflikten i norsk presse.

De første tiårene etter 2. Verdenskrigen var norske myndigheter engasjerte støttespillere av Israel, og mediene nølte ikke i sin støtte til Israels politikk. Men så...

– Jeg har ikke supergode data på nøyaktig hva som var vendepunktet, men fra 70-tallet blir det etter hvert konsensus om å støtte palestinerne, og man får oppmerksomhet rundt en del monumentale brudd på menneskerettighetene, sier hun.

LES OGSÅ: 200 nye medlemmer i Palestinakomiteen

Simonsen tror vendepunktet kom fordi den offisielle historien ble utfordret av nordmenn som reiste i området. Nordmenn bodde i kibutz eller var FN-soldater i Libanon. Etter hvert kom andre sider ved konflikten frem.

Historiens herre. – En del av krigshandlingene i denne konflikten er det tydelig å se at går utover barn, unge, kvinner og gamle. Og når dette ble vist frem, reagerte folk på, mener hun.

Alexandra Irene Larsen, religionshistoriker ved Universitetet i Agder har en annen forklaring. Hun sier det var Arbeiderpartiet som ledet an da opinionen snudde fra 70-tallet av. En av årsakene var oljetørst, hevder hun.

– Israel hadde vunnet to kriger og viste at de var i stand til å forsvare seg selv. De framstod som den sterke. Araberne framstod da som den svake part, offeret. Og, man kan legge til, terror virker. Trusler og frykt ble et element fra arabernes side, hevder Larsen.

LES OGSÅ: Israel-venner øker oppslutningen i Norge

Israel hadde vunnet seksdagerskrigen i 1967 og Jom Kippur-krigen i 1973. Men Jom Kippur skapte en oljekrise i Europa. OPEC straffet land som støttet Israel med å øke prisene.

– Oljeprisen ble mangedoblet og dette førte til økonomisk press fra arabiske land. Sosialdemokratiske partier satt med makten på denne tiden rundt om i Europa, de snudde i sine holdninger til konflikten rundt 1973. Arabiske land fremmet politiske krav, og krevde blant annet støtte til palestinerne fra Vesten. Denne internasjonale vendingen har vært underkommunisert, hevder Larsen.

Nære venner. – Jeg tror ikke de har latt seg skremme, sier Jens Olav Mæland. Han er teologen som var Israel-sympatisør, men som i dag er en krass kritiker av både israelsk politikk og nordmenn som uforbeholdent forsvarer denne.

– Fra Arbeiderpartiets side lå det et nært vennskap med Israel til grunn, men de fikk vanskeligheter med å forsvare det når de så hvordan Israel oppførte seg mot sine naboer, sier Mæland.

LES OGSÅ: Willoch langer ut mot Israel

Han har skrevet bok om norske kristne som forstår opprettelsen av staten Israel i 1948 som en del av Guds åpenbaring.

Men man trenger ikke være religiøs for å se konflikten for å være av nærmest overnaturlig art, påpeker han. Et eksempel er forfatterne Samuel Huntington og Bat Ye’Ors bøker om at det skjer en konflikt mellom vesten og orienten, Europa og den arabiske verden.

Mæland mener de demoniserer islam mens Vesten fremstilles som det riktige og det gode.

– Det hele blir en overforenklet åndskamp som rettferdiggjør politiske valg her hjemme og ikke etterlater noen plass til kritikk av oss selv.

Symbolsak. Mæland mener ideene har nedslag på det hverdagslige planet. Ikke i ideologiene som nedfelles i et parti, men i samtalene mellom folk.

– Du finner en prinsippiell demonisering av muslimer både i sterkt høyrevridd politikk og i noen grupper i kristenfolket, mener han.

Venstresiden er ikke mindre dogmatisk, mener derimot Alexandra Irene Larsen.

– Dette har vært en symbol-politisk viktig konflikt for venstresiden. Det har vært den viktigste saken å støtte gjennom årene i deres anti-amerikanske holdninger, hevder hun.

At saken fortsatt har kraft handler om et sterkt engasjement fra akademiske krefter, og prestisjen ved å være fredsmegler:

– Saken har også sterke røtter i den første kristne støtten til Israel, selv om mange kristne har utviklet seg i propalestinsk retning. Det har vært mye propaganda fra palestinsk side, om det lidende folk. Det engasjerer støtte for den tilsynelatende svake part, hevder hun.

Som en av de norske militære som ble stasjonert i Libanon, ser Mæland annerledes på saken:

– Vi så på nært hold hvordan Israelske styrker engasjerte seg. Det var lite ved den reaksjonsmåten som etablerte dialog og en varig fred, sier han.

– Snudde du fordi du reiste?

– Jeg var nok gjennomtenkt før jeg dro. Men jeg hadde trodd at Israel hadde en sterkere moralsk og folkerettslig adferd enn det vi så.

– I alle land. Mediehistoriker Hans Fredrik Dahl mener i likhet med Simonsen og Mæland at en propalestinsk opinion vokste frem som følge av at Mæland og andre begynte å fortelle en annen versjon enn de Israelsvennlige mediene.

– Hvorfor blir vi fortsatt så engasjert i akkurat denne konflikten, vi som verken har opplevd 2. verdenskrig eller 70-tallet?

– Mitt svar er at dette spørsmålet går tvers gjennom opinionen i alle land. Dette er en av de tingene som er «sånn som det er». Det er en bitter uløselig, og helt eksplosiv konflikt, sier Dahl.