Israels president har ikke gitt opp troen på fred

Søndag besøker Peres den jødiske synagogen i Oslo. Mandag og tirsdag står konge, statsminister og utenriksminister for tur. Det blir siste norgesbesøk for Peres som president; han blir snart 91 år og går av til sommeren.

Ben-Gurion. Peres er blant ­legendene i Israels historie. Fra 1947 kjempet han i den jødiske motstandsbevegelsen Hagana, og gjennom 18 år var han en nær medarbeider av landsfaderen David Ben-Gurion.

Allerede som 29-åring ble den ekstremt arbeidsomme Peres satt til å lede forsvarsdepartementet. Der etablerte han blant annet Israels kjernefysiske program, som senere fikk omstridt norsk bidrag i form av tungtvann.

Siden ble Peres statsminister i to perioder og tre ganger utenriksminister. Den store triumfen var Osloavtalen som i 1994 gav ham Nobels fredspris sammen med Yitzhak Rabin og Yasser Arafat.

Peres ble likevel aldri noen stor valgvinner. Som statsminister led han et knapt, men desto mer bittert nederlag for Benjamin Netanyahu i 1996, og han måtte etter hvert se hvordan intensjonene i Osloavtalen forvitret.

President. Beslutningen om å stille til valg til den hovedsakelig seremonielle posisjonen som president i 2007, kostet Peres samlivet med Sonya, livsledsagersken han som ung sosialist sjarmerte gjennom iherdig kurtise – inklusive høytlesning fra Kapitalen av Karl Marx.

I 2007 insisterte ektefellen på at Shimon Peres måtte pensjonere seg fra politikken. Det politiske dyret svarte at han regelrett ville dø hvis han ikke fikk videreføre det som hadde gitt hele livet hans innhold og retning: Å tjene sitt land og folk.

– Det er dette som gir livet mitt mening, jeg vet ikke engang hva fritid er. For meg er fritid som å dø, sa Peres nylig om valget som førte til at ektefellene flyttet hver for seg.

Sonya døde 88 år gammel i 2011.

Fredstro. I det samme intervjuet sier Peres at han tross alle skuffelser fortsatt tror på en fredsløsning mellom Israel og palestinerne:

– Jeg er alltid optimistisk, fordi jeg vet hva som er alternativet. Gud tillater deg å være pessimistisk, men også til å handle på en annen måte.

Peres har i høyeste grad sett alternativet. Sine første ti år bodde han i Vishnyeva – en liten, jødisk landsby i Polen (dagens Hviterussland). Faren var forretningsmann, moren bibliotekar – hun skal ha fått unge Shimon til å lese Dostojevskis Forbrytelse og Straff allerede som niåring. Familiens brennende drøm var å emigrere til den jødiske nasjonen som var under oppbygging.

Men bestefaren, rabbineren Zvi Meltzer som hadde lært den sterkt religiøse Shimon det meste om Talmud og jødisk tro, ble ikke med til Tel Aviv da resten av familien dro i 1934.

Holocaust. For få dager siden, på minnedagen for nazistenes folkemord på jødene, fortalte Shimon Peres i holocaustsenteret Yad Vashem i Jerusalem gripende om hvordan bestefaren ledet an flokken da tyske og lokale nazister i 1944 tvang alle de gjenværende jødene i landsbyen til å marsjere til synagogen.

Vel inne stengte nazistene dørene og satte fyr på trebygningen. Synagogen brant ned til grunnen. Ingen overlevde.

Bestefaren møtte døden i branninfernoet med bønnesjalet rundt seg, «det samme sjalet som jeg krøp under hver Yom Kippur for å høre ham lese Kol nidre-bønnen med sin nydelige stemme», fortalte Peres forsamlingen.

Advarer. Under minnemarkeringen forleden kom 90-åringen med sterke formaninger om ikke å ignorere veksten av ekstreme høyrepartier i Ungarn og andre europeiske land i dag.

– Som israelsk borger vil jeg gjøre alt som står i min makt for å hindre at nazistene får reise seg igjen. Som menneske vil jeg gjøre alt som står i min makt for å bringe fred mellom folk. Mellom raser. Mellom religioner. Mellom nasjoner.

En drømmer som ung. Shimon Peres har sagt at han som gutt var en leser og en drømmer. Han ser heller på morgendagens muligheter enn på gårsdagens fiaskoer. Slik har han overlevd et politisk turbulent liv, alltid med et moralsk kompass i hånden, men ofte uten makt til å følge den veien nålen peker.