– For noen faller det nok tungt for hjertet ikke å få spilt av den musikken de vil.
Gravferdskonsulent Pål Jølstad har akkurat tatt et siste, mysende blikk på blomsterkransene han nettopp har dandert rundt en hvitbeiset kiste.
LES MER: Her er de mest populære begravelsessangene
Jølstad befinner seg i Bøler kirke i Oslo denne formiddagen. Først om halvannen time starter den kirkelige begravelsen, men allerede nå er enkelte pårørende på plass i lokalet. Et familiemedlem øver inn en av låtene til visesangeren Erik Bye. Fra pianokrakken, like ved kisten, synger han klokke-rent: «Dagen i dag – den kan bli vår beste dag».
Pårørende ønsker i økende grad å ta regi om sine avdødes gravferder, melder begravelsesbransjen.
– Men stadig oftere er pårørende og presten uenige om hva som skal være tillatt. Det gjør at også kristne velger bort gravferd i kirkelig regi til fordel for seremonier hvor de har langt større valgfrihet.
BLI MED I DEBATTEN: – Kjell Elvis passer godt i kirkelig begravelse
Velger bort salmene. Det sier Gunnar Hammersmark, direktør i Virke Gravferd, bransjeorganisasjonen for norske begravelsesbyråer. Organisasjonen representerer omlag 300 medlemmer, det vil si 90 prosent av alle gravferdsbyråene i Norge. Blant dem er temaet oppe til diskusjon:
– Kirken blir i dag utfordret av en ny generasjon pårørende som ønsker ikke-kirkelige elementer i gravferden. Ofte er musikken et konflikttema. For de etterlatte står ikke nødvendigvis salmer øverst på ønskelisten, men alt fra Erik Bye til DDE – ja, kort sagt det som høres på radio og som den avdøde hadde et forhold til, forteller Hammersmark.
Populærmusikk. Det er i dag den lokale prest og organist som sammen avgjør hva som skal tillates ved begravelser i kirken. I Bøler kirke denne formiddagen har presten gått god for musikkinnslagene til familien. Men det som er tillatt i én kirke, trenger derfor ikke være det i annen.
– Selv blant prest og organist i samme menighet kan det være uenighet, sier Hammersmark.
– Hva dreier uenighetene seg om?
– I enkelte tilfeller strider innholdet i låtene mot hva Den norske kirke står for, sier direktøren. Han lister opp:
Pårørende ønsker at stykker som betød mye for den avdøde skal spilles av på CD.
Og for å gjøre begravelsen ekstra personlig:
Enkelte vil ha en bilde- eller filmfremvisning av den avdødes liv på storskjerm.
Andre ønsker at minneordene skal få større plass.
Skurr på anlegget. Oppsal kirke i Oslo er blant dem som har en noe mer restriktiv holdning til bruk av CD i gravferd. Hos dem «er det ikke rom for å spille av musikkopptak» i gravferden, står det på nettsiden deres.
– For noen år siden hadde jeg en begravelse hvor jeg opplevde å bli overkjørt av begravelsesbyrået. Sammen med pårørende hadde de bestemt at det skulle avspilles låter fra en CD. Det viste seg å være mislykket. Anlegget skurret, og det som kom ut, passet ikke inn i sammenhengen. For meg ble dette en uverdig begravelse. Etter det bestemte jeg meg: Jeg vil gjøre det jeg kan for ikke å utsette folk for noe lignende, sier sokneprest Kåre Skråmestø.
Når pårørende foreslår CD-avspilling utfordrer han dem derfor til å tenke alternativt.
– Levende musikk er bedre, og i Oslo er det ikke vanskelig å finne gode utøvere.
Plastblomster på kisten. Magne Draagen, domkantor i Nidarosdomen, er også blant dem som mener CD-avspilling ikke passer seg i et kirkerom.
For fem år siden var han assisterende domkantor i Oslo. Sammen med flere organister i Oslo og Akershus skrev han brev til begravelsesbyråene i området: «Avspilling av forhåndsinnspilt musikk ved kirkelige seremonier er i utgangspunktet et fremmedelement og tilrådes ikke.» I Dagbladet gikk han ut med denne sammenlikningen: «Du legger ikke plastblomster på kista».
Fortsatt står Draagen for den samme holdningen:
– Innad i kirken er det en diskusjon om hvorvidt en begravelse er en offentlig gudstjeneste eller ikke, men ifølge kirkens ordning er gravferd en «kirkelig handling av gudstjenestelig karakter» – og det er mitt utgangspunkt. Musikken har da flere funksjoner: Den skal trøste og lindre, men den har også en sakrifisiell funksjon: Den er noe vi gir tilbake til Gud, og det kan vi ikke uten videre la en CD-spiller ta seg av, sier domkantoren, og kommer med nok en sammenlikning:
– Det ville for eksempel være utenkelig å forholde seg til leste bønner i gravferden på samme måte: «Nå setter vi på en CD-plate med en bønn og lar presten gå hjem.» Selvfølgelig er det å strekke det langt, men det har mye av det samme i seg: Hvis vi mener alvor med kirkemusikken, må vi ta på alvor at vi ikke bare er der for å dekorere folks liv. Dypest sett er kirkemusikk fremført i en gudstjenestelig handling en bønn til Gud.
Hakk i Ole Ivars. – Har du forståelse for at det kan være vondt for pårørende å få avslag på sangvalg?
– Jo, og det ser jeg og har empati med det. Men å være en kirke som skal være troverdig, innbærer at vi av og til må si nei til ting. Det viktigste er å kommunisere til de pårørende på en god måte hvorfor vi ønsker bruk av levende musikk. Det er helt avgjørende – og krever selvfølgelig tid, sier Draagen.
Jan Willy Løken, administrerende direktør i Jølstad begravelsesbyrå, er enig i at levende musikk er et godt utgangspunkt for en begravelse, men han tror også CD-avspillinger kan ha en stor verdi:
– Det kan være på sin plass å spørre: Hva er levende musikk? At utøverne puster og har puls, eller at den musikken som spilles treffer hjertene til de som er der? Det trenger ikke være en motsetning her. Hvis jeg skal prioritere hva jeg synes er viktigst, så er jeg ikke i tvil: Vi må ivareta de pårørendes behov.
Til det svarer domkantor Magne Draagen:
– Musikk på CD kan absolutt tale til hjertet, men en levende musiker som er tilstede i den aktuelle handlingen har mulighet til å vise empati i situasjonen og tilpasse fremføringen, noe en CD-spiller ikke kan. Jeg husker en begravelse hvor Ole Ivars «Jag trodde änglarna fanns» ble avspilt, men så var det hakk i platen. Platen ble forsøkt avspilt på ny, men stoppet opp igjen. Også en tredje gang stanset den opp. Plutselig spiller man av feil sang, volumet blir for høyt eller for lavt.
Følsomt tema. Vårt Land har vært i kontakt med en rekke begravelsesbyråer rundt i landet. Flere bekrefter at særlig musikk er et konflikttema som går igjen.
Å kjøre en restriktiv linje kan få alvorlige konsekvenser for Den norske kirke, er det flere som tror.
I fjor ble 92 prosent av dem som døde i Norge bisatt med en kirkelig gravferd i Den norske kirke. At de kristne trossamfunnene er så å si enerådende på feltet, er imidlertid ingen selvfølge i fremtiden, mener Ida Marie Høeg. Hun er forsker ved Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) og forsker på endringer i gravferdskulturen.
– Selv om de fleste i Norge i dag ønsker en begravelse med et kristent innhold, kommer antallet trolig ikke til å være like høyt som i dag, sier Høeg.
En undersøkelse som Statistisk sentralbyrå gjorde i 2013 viser at hver femte i den norske befolkning ønsker å bli begravet med en ikke-religiøs gravferd når de dør. Tallene er langt lavere for den eldre enn for den yngre aldersgruppen.
– Og i og med at mange unge ønsker begravelse uten religiøst innhold, vil nok etterspørselen etter slike gravferder være større i fremtiden enn de er i dag., sier Høeg.
Pose og sekk. Tilbake i Bøler kirke har gravferdskonsulent Pål Jølstad gått ut av kirkerommet. Med snart 30 års fartstid i bransjen er han ikke i tvil om hvilken retning gravferdene kommer til å ta:
– Jeg tror det blir mer av de livssynsåpne seremoniene. Folk vil ha både i pose og sekk: Et kristent innhold, men med større rom for å sette sitt personlige preg over gravferden.