Prest jobber som eksorsist

DISKUTÉR: Er onde ånder en realitet? Og kan de drives ut?

En katolsk prest er nylig utnevnt til tjeneste som eksorsist i Oslo katolske bispedømme. Det er en uvanlig begivenhet i Norge, men kirken er tilbakeholden i sin kommentar.

At en katolsk prest blir satt i tjeneste som eksorsist er imidlertid vanlig i andre land.
– I Den katolske kirke skal ethvert bispedømme ha en eksorsist. Det var nå behov i bispedømmet for å utnevne en ny prest til denne tjenesten, skriver biskopens privatsekretær, pater Fredrik Hansen, i en e-post til Vårt Land.

Biskopen bestemmer. Oslo katolske bispedømmet omfatter de 13 sørligste fylkene, til og med Sogn og Fjordane, Oppland og Hedmark. Prestene i bispedømmet skal sende en skriftlig forespørsel til biskop Eidsvig dersom de møter et behov for eksorsisme.

Det er biskopen som har siste ordet i valg av hvem som får møte eksorsisten.

Forespørslene skal inneholde følgende tre punkter:

• Kirkelige og sivile personalia på den troende.

• Uttalelse fra prest samt en gjennomgang av hvilke former for tiltak og sjelesorg som er utført i saken.

• Uttalelse fra lege og eventuelt psykolog, der sykdomshistorien kommer klart fram.

Biskopens privatsekretær forteller at behovet for eksorsisme er lite i Norge, men at man har sett en økning i den vestlige verden i senere år.

Tabu i Norge. Ifølge Den norske kirkes hjemmeside er eksorsisme et omstridt tema i den kristne kirke. Det kan biskop i Nord-Hålogaland bispedømme, Per Oskar Kjølaas, bekrefte.

– Det er vanskelig å snakke om det, fordi det ondes problem er et tabuproblem i store deler av vår kultur. Eksorsisme er ikke fremmed for kirken, men vi er nok tilbakeholdne med hva vi sier om eksorsisme.

Han forteller at det i statskirken fokuseres mer på nåde-gaver, som å skille åndene og å kjenne på hva ulike situasjoner er i virkeligheten.

– Tror du kirken vil tilby eksorsisthjelp i fremtiden?

– Det må man vurdere dersom det kommer forespørsler om det. I Den norske kirke har det til nå ikke vært spørsmål om utdrivelse av onde ånder, etter det jeg kjenner til. Men vi har hjulpet folk med forbønn på steder, i hus og situasjoner der folk har opplevd uro og skremmende ting.

– Hvilke tilbakmeldinger har dere fått i etterkant av forbønnen?

– Vi har fått beskjed om at det har roet seg ned, og at prestenes forbønn har hjulpet.

Vievann. Øyvind Sagedal er sokneprest i Øyer, og er blitt bedt om å velsigne hus tre ganger.

– Den første gangen jeg ble spurt visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre med det. Det var så fremmed for meg som prest, sier han. Øyer tok kontakt med en katolsk prest på Lillehammer, og fikk tilgang til et rituale den katolske kirken bruker til velsignelse av hus.

De som ønsker hjelp av presten, forteller om uro i huset som kan minne om gjenferd.

– For meg er det ikke så viktig hva det er. Jeg møter dem, sier at jeg kan be om velsignelse for huset og at de bør være tilstede når jeg ber. Slik unngår vi en mystifisering av hva som skjer under velsignelsen.

Han har blant annet velsignet vann og kastet vievannet i alle himmelretningene i husets rom.

– Det er godt å ha konkrete handlinger når man skal lage et rituale.

Viktig forskjell. Både Sagedal og Kjølaas presiserer at forbønn ikke er det samme som eksorsisme.

– Eksorsisme er djevelutdrivelse, og det praktiserer ikke vi, sier Kjølaas.

Biskopen vil være forsiktig med å uttale seg, men er samtidig åpen for å tenke høyt rundt temaet.

– Vi må ta Det nye testamentets budskap på alvor rundt dette spørsmålet. Det onde har krefter i seg som er skremmende på oss. Men det manifesterer seg på forskjellige måter. Manifesteringen kan være kulturelt betinget.

Biskop Eidsvigs privatsekretær svarer slik på Vårt Lands spørsmål om det snakkes for lite om eksorsisme i det offentlige rom:

– Dette tør jeg ikke gi noe entydig svar på.

DISKUTÉR: Er onde ånder en realitet? Og kan de drives ut?