Pollestad tar knallhardt oppgjør med gamle venner

21. januar 2011 var det slutt: Kjell Arild Pollestad trådte ut av prestestanden i Den katolske kirke. Biskop Bernt Eidsvig hadde «fratatt meg retten til å virke som prest i Norge». Mest utrolig synes Pollestad det var at også ledelsen i hans egen orden ønsket at han forsvant.

DISKUTER SAKEN PÅ VERDIDEBATT:  Har Pollestad rett i at Den katolske kirke i Norge er reget av hykleri og vilkårighet? Eller har biskop Eidsvig rett i at Pollestad har provosert sine kolleger utover det rimelige?

«Jeg anså det som uverdig å kjempe for en stilling i Kirken,» skriver den profilerte katolikken i

Anklaget dagbok 2008-2011

. Han omtaler Den katolske kirke i Norge som «en mer og mer ghettopreget minoritetskirke».

Forsvarsskrift. Dette er Pollestads forsvarsskrift der han avviser alle anklager om seksuelle krenkelser og overgrep. Pollestad tar her et kraftig oppgjør med sine navngitte og anonymiserte motstandere, og takker samtidig sine venner og støttespillere. Han mener seg utsatt for minst to årtiers ondsinnet ryktespredning.

«Det eneste jeg nå skjønner er at jeg ikke har noen fremtid i en slik gjørme av hykleri og vilkårlighet,» skriver Pollestad.

Uten sensur. Boken han nå har skrevet er «i motsetning til alle mine øvrige bøker skrevet uten kirkelig sensur».

«Men den største forskjellen ligger i selve innholdet. 8. april 2010 var forsiden i VG dekket av et dramatisk portrett av den katolske sognepresten i Porsgrunn, pastor Reidar Voith, som påstod at en prest to ganger hadde forsøkt å voldta ham da han var prestestudent. Denne presten var meg», skriver vestlendingen som ble Den katolske kirkes mest kjente ansikt i Norge.

Venner ble motstandere. «I denne boken forteller jeg hele historien, uten bitterhet, i erkjennelsen av at vi alle må gå dit livet leder oss, og bære de kors som legges på våre skuldre. Flere av dem som ble mine motstandere, var opprinnelig mine venner», skriver Pollestad i forordet.

Boken har dagbokens form, men i mange av dagboknotatene rekapituleres gamle hendelser, minner og refleksjoner. Flesteparten av sidene dreier seg likevel om tiden etter VG-forsiden 8. april i fjor.

– Løgn! Slik oppsummerte han sin sak da han besvarte spørsmålene fra Vatikanet i et møte 21. januar 2011: «Jeg gjorde i korte trekk rede for hva jeg var blitt utsatt for, nevnte påviselig løgn som ingen hadde villet gå nærmere etter i sømmene, og uttrykte min forundring over at den nåværende biskopen i Oslo offentlig hadde kunngjort at han trodde på anklagene uten å ha tatt seg tid til å snakke med meg. Ellers var jeg glad for å kunne understreke at jeg hadde hatt det 'som fisken i vannet' i prestetjenesten, og at årene som menighetsprest hadde vært de lykkeligste i mitt liv. Det fantes ingen 'kriser', hverken av trosmessig eller moralsk art, som kunne brukes som begrunnelse for at jeg sluttet. Også under ed kunne jeg bare gjenta at jeg var blitt gjenstand for falske anklager og at biskop Eidsvig, av grunner jeg ikke fattet, lot til å tro på disse anklagene og fratok meg retten til å virke som prest i mitt eget land.»

– Ondsinnet. I boken skriver Pollestad om motstanden han opplevde fra 1980-årene som deltidsansatt leder av Katolsk Informasjonstjeneste, og senere som katolsk sokneprest i Tønsberg og forfatter. Han mener seg utsatt for ondsinnet ryktespredning.

Pollestad nevner ikke ved navn tre av de «fiender» han retter kraftigst skyts mot: Den ene tilhørte presteskapet i den katolske domkirken (i Oslo), og blir bare omtalt som «pastoren». Den andre var i biskopens administrasjon, og kalles i boken «kontoristen». Og den tredje, en luthersk teolog som konverterte til Den katolske kirke for noen år siden, får kallenavnet «reformatoren».

Pollestad mener at disse tre personene har motarbeidet ham på ulike måter gjennom lang tid, men konkluderer med at «det var VG som sammen med biskopen (Bernt Eidsvig red. anm.) bidro mest til å legge mitt tidligere liv i ruiner».

Biskopen vil lese. Eidsvig selv har ingen kommentar til denne påstanden, men sier han nå vil lese boken der Pollestad skriver at han er «blitt gjenstand for falske anklager og at biskop Eidsvig, av grunner jeg ikke fattet, lot til å tro på disse anklagene og fratok meg retten til å virke som prest i mitt eget land».

– Jeg har aldri vært en del av Pollestads saksbehandling. Hans arbeid for Oslo katolske bispedømme var avsluttet lenge før min tid som biskop. Jeg fastholder at jeg tror på Reidar Voiths troverdighet, men jeg kan ikke trekke noen juridisk konklusjon av dette.

Provoserte kolleger. Eidsvig tror Pollestad har «problemer med å se konsekvensene av egne handlinger»:

– Det ville på dette tidspunkt ha vært ytterst vanskelig for Pollestad å komme tilbake. Med mange av sine utsagn hadde han provosert de fleste av sine kolleger utover det rimelige. Han antyder visst selv i sin bok at han ble grundig lei av å være «pater Pollestad». Jeg tror nok problemet heller var at han ikke lenger uttalte seg som den pater som tidligere hadde gledet, inspirert og oppbygget så mange. Jeg håper ennå at han finner tilbake til denne identitet og ikke søker å bli en sekulær kulturpersonlighet.

Dette skriver også Pollestad i sin nye bok:

«Jeg har i all ufullkommenhet vært noe så sjeldent som en lykkelig prest.»

«Det er mye jeg ikke savner fra mitt tidligere liv. Jeg var i grunnen ganske lei 'pater Pollestad' og alt hans vesen.»

«Mine venner av begge kjønn har lang erfaring med å bli klemt og kysset på kinnet, og vet også at når jeg har fått noen glass god rødvin, er jeg så proppfull av kjærlighet til Gud og mennesker at jeg kan omfavne all verden.»

«Den som bare kunne veie sine ord, og litt oftere få nåde til å tie!»

«Den katolske kirke i Norge er i de senere år blitt et slags asylmottak for reaksjonære lutherske teologer.»

«Hvorfor er jeg blitt så forhatt av enkelte? Det er nok delvis prisen som må betales for at jeg er blitt avholdt av så mange. Etter minst to årtiers ondsinnet ryktespredning fortsetter folk å lese mine bøker, komme på mine foredrag, bli med på mine turer.»