Nyheter

Oppdrag: Alle skal få

De har reist helt fra Oslo til Nordkapp. Det de har i sekken er så viktig at de går ubedt inn i fremmede menneskers hus.

Bilde 1 av 7

– Hei, vi har med en gave til deg: en gratis bibel, sier Heidi Folkvord Esaiassen (21).

– Jeg har mange bibler fra før. Dere kan heller gi den til noen andre, for jeg kommer ikke til å lese i den, svarer Emil Corneliussen.

– Men vi har en bibel til hver husstand i Finnmark. Denne er beregnet på dette huset, svarer hun.

– Er det noen bilder i den da, spør Corneliussen og humrer.

– Nei.

– Da tror jeg ikke at jeg trenger den.

– Men den er helt gratis.

– Ja vel, da. Takk, sier han.

En gruppe unge tilknyttet misjonsorganisasjonen Ungdom i Oppdrag (UIO) er i Finnmark for å dele ut bibler til hele fylket. «Disippeltreningskollektivet» i Oslo har ansvar for Nordkapp kommune.

Forberedelse

Sammen med 14 andre beboere skal Espen Pedersen sørge for at hver av de 1.500 husstandene i Nordkapp kommune skal få tilbud om en gratis bibel. Oppdraget har de fått fra den internasjonale lederen av organisasjonen, Loren Cunningham.

– Han har en visjon om at hele verden skal få muligheten til å ta imot en bibel, så da starter vi i Finnmark, sier teamleder Espen Pedersen.

Hvorfor gjør dere dette?

– Vi vil at alle skal få tilbud om en bibel, for det er stor kraft i Guds ord, sier han.

Bønn for husene

Teamet starter dagen i Nordkapp på samme måte som de gjør i Oslo.

– Bønn, lovsang og stilletid, sier Espen Pedersen.

De ber for dagen og for husene. Noen står, noen sitter. Søvnen synes fortsatt i ansiktet. Ole Merkesvik Ådland tar opp gitaren og begynner å spille rolig i bakgrunnen, mens folk ennå ber. Han begynner å synge lavt, før de andre henger seg på. Reimen fra kassegitaren bryter mønsteret i Mariusgenseren.

«We sing hallelujah».

Etterpå mimer de at de tar på seg Guds fulle rustning, som det står om i Paulus’ brev til efeserne: Beltet, hjelmen, brynjen, skjoldet, og sverdet – Guds Ord.

Kart

Et kart der alle hus i Honningsvåg er tegnet inn, ligger på bordet i Betania bedehus. Fem ark er tapet sammen for å få plass til alle. Rundt står fem ungdommer som skal dele ut bibler.

– Dere kan fortsette der dere sluttet i går. I dette området, sier Pedersen, og peker på ett av de 20 områdene på kartet.

Jeg har bare min fars gamle bibel. Det er veldig godt for en gammel dame å ha en bibel å se i, sier hun.

Pedersen og Esaiassen går sammen. Alle går to og to. De kjører i den gule vanen de fikk låne av noen kristne i Alta, fire timer unna. I bagasjerommet har de med seg kasser av skinninnbundne bibler. De fyller opp sekken og går til det første huset.

– Gud, jeg ber om at de må være hjemme, ber Esaiassen høyt.

De banker på. Ingen svarer, men døren er åpen og lyset i stua er tent. Hun går inn i gangen og roper opp i stua. Ingen svarer, så da legger de igjen en lapp om at de har vært der.

– Der står det e-postadresse og telefonnummer, så de kan ringe oss hvis de vil ha en bibel, sier Pedersen.

Ekstra tynt papir

De går videre på den holkete veien. Sklir, faller, men kommer seg til neste dør og banker på.

– Hei. Vi har med en gave til deg. En gratis bibel, sier hun.

– Jeg har en bibel fra før, svarer dama i døra.

– Men du kan få denne også, sier Esaiassen.

– Ja vel, takk for det.

Litt bak står Pedersen med en sekk full av bibler – den versjonen med ekstra tynt papir.

Vi vil at alle skal få tilbud om en bibel, for det er stor kraft i Guds ord.

– Espen Pedersen, Ungdom i Oppdrag

Det er middag. En kristen dame i Honningsvåg har invitert ungdommene hjem til seg. De sultne ungdommene slenger seg raskt ned i sofaen, og snakker om hvordan det har gått; spesielle opplevelser, som da en av ungdommene hadde krabbet inn i stua på knærne for ikke å søle til teppene, og samtidig slippe å knyte av seg vinterskoene.

– Og så ville de ikke ha bibel engang, sier hun.

Det er de som går i menigheten Betania i Honningsvåg som har ordnet alt rundt oppholdet. Bilene i Alta, private hjem de kan bo i og middagene.

– De har hjulpet oss masse, sier Pedersen.

Ber for husene

Solen går ned under middagen. Det er blitt mørkt. Bare noen gatelykter og de gule refleksvestene til ungdommene lyser opp. De er på den siste runden for dagen. Ole Merkesvik Ådland og Åse Kari Bjørgaas har ansvar for høyre side av veien. To andre har venstre.

Bank bank.

– Hei, vi har en med en helt vanlig bibel som vi vil gi til deg, sier Ådland.

Mannen i døra tar imot bibelen, takker og går inn igjen. Bjørgaas og Ådland går videre.

– Hehe. «En helt vanlig bibel», karikerer Bjørgaas.

– Det er mange som tror vi kommer fra Jehovas Vitner, så da vil jeg presisere det litt, sier han.

De går til neste hus.

– Kjære Far, jeg takker deg for dem som bor i dette huset. Far, jeg ser utsikten de har, jeg ber om at de skal få en like god innsikt i hvem du er, ber Ådland.

De banker på, ingen svarer. De går inn og roper, ingen svarer. De går igjen. Litt etter kommer en mann ut av døra og roper etter dem. Han vil ha en bibel.

– Han hadde ikke hørt at vi banket på, men av en eller annen grunn kom han ned likevel og fikk en bibel, sier Ole Merkesvik Ådland.

De ber for alle husene. Det er en slags bieffekt av prosjektet - at alle husstander blir velsignet av ungdommen.

– Uansett om de tar imot en bibel eller ikke, så får de i hvert fall en bønn fra oss. Det syntes vi er fint og flott, sier Pedersen.

Positive

De drar tilbake til bedehuset for natten. Teamleder Pedersen sitter sent oppe for å registrere hvor mange som har tatt imot en bibel, hvor mange som ikke var hjemme og hvor mange som ikke ville ha.

– Hvor mange vil ha en bibel?

– Vi har banket på døra i 1.350 husstander og fått gitt ut 511 bibler. Av de som åpner døra vil 66 prosent ha en bibel.

– Holder det å bare gi ut en bibel for at de skal bli kristne?

Det er faktisk noen på gruppa vår som har blitt kristne på denne måten, sier Pedersen.

Det er mange som tror vi er Jehovas Vitner, så jeg pleier å presisere at vi gir ut «en helt vanlig» Bibel

– Ole Merkesvik Ådland, Ungdom i Oppdrag

Han skriver inn noen nye tall inn i regnearket.

Burde dere ikke lure inn litt evangelisering når dere først er på dørstokkene til folk?

Vi gjør ikke det. Vi skal ikke trenge oss veldig på. Det trenger vi ikke heller. Bibelen er så kraftfull, at hvis de tar imot den, så trenger ikke vi å trenge oss på for at de skal høre Guds ord, sier han.

Besøk

En ny morgen med bønn, lovsang og stilletid. De skal reise. Den gule van-en kjører gjennom det øde landskapet en siste gang. Tilbake til Alta og flyet til Oslo. De skal stoppe et siste sted, en våg med to fastboende.

– Se, et reinsdyr, utbryter Mikkel Eikeri, og rekker ikke å ta opp mobilen før de har kjørt forbi.

Etter hvert ser de et ensomt skilt som peker inn til Repvåg. Det siste stedet de skal tilby bibler.

De svinger inn på en holkete vei, akkurat bred nok til bilen. De kommer til et lite grønt hus. Det lyser varmt fra stua. I det store vinduet speiles de store fjellene og havet utenfor. Bak gjenskinnet ser de en dame i lenestol. De ringer på dørklokken. Den har ikke vært brukt på lenge. Ingen svarer, men døra er åpen så de går rett inn. Når de kommer inn i huset sitter hun fortsatt ved vinduet.

– Dere må bare komme helt inn, jeg er ikke farlig, sier hun.

– Vi har med en gave til deg. En gratis bibel, sier Lale Irdem.

– Nei, men så fint!

Hun tar imot Bibelen med forsiktige, langsomme fingrer, ser opp på de to ungdommene, og forteller hvor hyggelig det er å få besøk. De to fastboende er blitt for gamle til å besøke hverandre.

– Jeg har bare min fars gamle bibel. Det er veldig godt for en gammel dame å ha en bibel å se i, sier hun.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter