En slitt bibel og et tomt gitartrekk ligger på første rad i Horneland bedehus på Stord. På scenen står Marit Stokken og finstemmer gitaren sin. På badet i bedehusgangen tar Irene Krokeide Alnes den siste finishen. Samtidig går en mann fra bedehuset rundt og tenner telys.
– Så flink du er til å tenne lys, skryter Marit og stemmer gitaren litt til.
Mannen smiler nervøst tilbake, og fortsetter å tenne den syvarmede lysestaken.
Irene Krokeide Alnes kommer inn og stemmer gitaren med Marit. De to planlegger møtet de skal ha om 20 minutter.
Vanligvis kommer det 20 personer på bedehuset. I dag ble det full sal; nesten 60 personer har kommet på møtet med «Marit og Irene». De to har blitt så populære at navnene deres har blitt et kjennemerke.
LES OGSÅ: Salmemaraton samler Norge
Reist i 40 år
– Jeg ville i utgangspunktet ikke reise som evangelist. Jeg ville bli sykepleier, men Birger Aadland, som var generalsekretær i Indremisjonsforbundet på den tiden, klarte å overtale meg, sier Marit.
Blant annet lokket Aadland med at hun skulle få reise med ei jente som het Irene de første årene. Hun hadde allerede reist som evangelist i ett år. Det var likevel et kall som gjorde at Marit sa ja til å reise som evangelist.
– Jeg skjønner veldig godt hvorfor Jesus sendte disiplene to og to, sier Marit.
LES OGSÅ: I NRK kaller de ham Gud
Helt fra starten har de støttet seg på hverandre.
– I begynnelsen var det ingen av oss som kunne tale. Når vi hadde hatt et vitnesbyrd hver og følte oss ferdig, hadde det bare gått en halv time, sier Irene.
Nå har de to reist sammen i 40 år.
– Dere har mange reisedøgn sammen, Irene. Hvem kjenner du best: mannen din eller Marit?
– Jeg kjenner begge to veldig godt, men jeg kjenner mannen min best, sier Irene.
LES OGSÅ: Lever godt med sjukdomen
Bedehuset
– Her er vi på hjemmebane, sier Marit, idet gitaren er ferdigstemt. Hun varmer opp stemmen med sangen de er mest kjent for: «I Herrens hender».
Det er bedehusene som har vært arenaen til sangduoen. De tror bedehusenes aktualitet knytter seg tilbake til dets opprinnelse.
– Bedehusene oppstod i en vekkelsestid med Hans Nilsen Hauge. Hjemmene var for små til å samles, og i kirken var det bare de geistlige som kunne tale, det var ikke rom for det enkle vitnesbyrdet, sier Irene.
De to tror bedehusene kan spille en viktig rolle, om det skulle komme nye vekkelser.
– Nå står alle bedehusene her. Det er plass til folket. Skulle det bli en vekkelse, kan store ting skje på bedehuset, sier Irene.
– Tror dere det kommer en ny vekkelse?
– Ja, helt klart. Det er store vekkelser på andre kontinent, så hvorfor kan ikke det skje her, spør Marit.
LES OGSÅ: Liker å peke nese til makten
Bor hjemme hos folk
– Da vi ble nominert til Petter Dass-prisen, var det egentlig en nominasjon til hele misjonsfolket, sier Irene.
– Hva mener du med det?
– Den tjenesten vi står i hadde vi ikke klart uten at noen ba for oss og ordnet i stand til møte på bedehusene. Og ikke minst er dette en nominasjon til alle de tusen hjemmene som har tatt imot oss når vi reiser rundt på møteuker, sier Irene.
– Hvordan er det å bo hjemme hos mange forskjellige folk?
– Det var noe av det jeg var mest spent på da jeg begynte i misjonen, men nå synes jeg det er noe av det flotteste, sier Marit.
De pleier å få fri tilgang til kjøleskap og brødskuff – de føler seg som hjemme. Som regel har de som bor i huset gått på jobb når damene står opp.
– Det er veldig koselig å komme så tett på familiene. Vi blir lett glad i folk, sier Irene.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Sang
Duoen synger mye. Sangen har alltid vært sentral på møtene.
– Når vi ikke hadde noe å si, var det enda bedre å kunne synge. «Sjeler kan vinnes med sang», det står det nemlig i en sang, siterer Irene.
– Ja, sukker Marit.
Det er sånn de gjør. Når den ene snakker, sukker den andre «ja».
– Så er det lettere for folk å huske. Folk kan ha glemt hva vi sa idet de går ut døren. Sangene har en melodi som kan synges videre, utfyller Marit.
– Når teksten i en sang berører deg, da har du møtt Herren. Det er helt sikkert, sier Irene.
Vekkelsen på Fitjar
I salen på Horneland bedehus sitter Geir Martin Økland. Han ble kristen i en vekkelse Marit og Irene hadde på Fitjar på 90-tallet.
– Jeg ville bli kristen, men visste ikke hvordan jeg skulle bli det, sier han.
Rusmiljøet hadde dratt han til seg. Han var spesielt glad i hasj. Han ville bli kristen for å komme vekk fra miljøet.
– Jeg hørte at mange ble kristne på Fitjar, så jeg reiste fra Tysnes og ned dit, for å bli kristen.
Etter møteuka var lysten på hasj borte.
– Jeg opplevde en rus uten like på bedehuset, sier han.
Det er en av de store vekkelsene sangduoen har vært med på. Den største vekkelsen var den på Godøy. I utgangspunktet skulle de være der to uker, men de ble der i tre måneder. Senere bosatte de seg der.
– Hva skjedde?
– Folk begynte å overgi seg til Jesus, sier Irene.
Forandrer samfunn
Den store vekkelsen forandret hele samfunnet, ifølge de to. Og som en følge av det, gikk det dårligere for diskoteket.
– Folk var så kalt av Gud, at de måtte på møtene for å bli frelst. De orket ikke å gå på dans lenger, sier Irene.
– Bønn er alltid en nøkkel, utfyller Marit.
– Forblir de kristne, eller er det bare en affeksjonshandling?
– Det er litt både og. I noen tilfeller glir folk vekk fra troen igjen. Men mange forblir kristne, sier Marit.
Pensjonister
Marit og Irene har ikke tenkt å legge gitarene på hylla med det første.
– Hvis helsa holder og Gud vil, holder vi på som sangevangelister til vi blir pensjonister. Det er viktigere med evangelister nå, enn noensinne tidligere, sier Alnes.