Lønning: Sjelesorgen skal ikke bekrefte folks forestillinger

– Det var i 1962. Audun var fire måneder gammel. Han lå ute i barnevognen en sommerdag, og vi ante fred og ingen fare. Da jeg bøyde meg over vognen for å se om han sov, skjønte jeg straks at noe var galt. Vi kastet oss inn i bilen og brøt alle fartsgrenser for å komme oss fortest mulig til legevakten. Men det var forgjeves, forteller 82-åringen.

I årene som fulgte ble Lønnings tanker om døden og evigheten farget av Auduns død.

– Vi snakket mye om det som hadde skjedd, min hustru og jeg. Vi hadde faktisk ikke hørt om krybbedød på forhånd, så for oss var dette et lynnedslag fra klar himmel. Etter hvert gjorde saken meg oppmerksom på hvordan behovet for trøst hos mange mennesker har lett for å slå ut på en måte som kan virke avsporende. Evighetshåpet kan bli knyttet til å møte igjen den som har stått en nær, på en slik måte at selve kristusforventningen trer i bakgrunnen, sier han.

Debatt. Lønnings refleksjoner om temaet skapte offentlig debatt. Og den pensjonerte biskopen medgir at han muligens provoserte for mye med sin måte å ta dette temaet opp på.

– Jeg har jo en medfødt svakhet for å uttale meg markert, og noen oppfattet meg visst slik at jeg avviste ethvert gjensyn med våre kjære på den andre siden. For meg var imidlertid poenget å markere hovedsaken: Kristen forventning er først og fremst forventning til å møte Vårherre ansikt til ansikt, sier Lønning.

Sjelesørgeren Ivar August Bye uttalte i tirsdagens Vårt Land at døden er den endelige avskjeden.

– Noe av det Bye uttalte lå meg veldig sterkt på hjertet også. Men på samme måte som hos meg selv den gangen, ser jeg en ensporethet som er blitt viktig for meg å unngå. Jeg kritiserte for hardt forventningen om gjensyn. Den har jo en viss forankring i Skriften, sier Lønning.

Kristus. Han er fortsatt like overbevist om at møtet med Jesus Kristus er selve saken. Dette må være det overskyggende temaet i sjelesorgen med de etterlatte, mener han.

– Dette vil kanskje ikke være den helt store trøsten for mennesker med et mindre bevisst forhold til kirkens forkynnelse?

– Sjelesorgens oppgave er ikke å bekrefte våre mer eller mindre medfødte forestillinger om hva som er på den andre siden. I stedet gir gudsordet oss et korrektiv som forteller at det som venter oss er så mye større og mer enn vi kan forestille oss. Det er et fellesskap i evigheten, noe Mesteren ga uttrykk for ved å fortelle oss at «der jeg er, skal også dere være». Men det er Herrens nærvær som ligger til grunn for dette fellesskapet, sier han.

Samhørighet. – Paulus snakker om at kjærligheten er evig. Gir det mening hvis gjensidige relasjoner skal opphøre?

– Nå skal vi ikke nøye oss med å avlede fra ett enkelt skriftsted, men hovedpoenget i Skriften er at Gud har skapt oss til den store samhørigheten. Kirken er jo nettopp en forsmak på dette fellesskapet. I vår kristne dåp ligger et løfte om fullendelse av dette. Kristen evighetsforventning overgår alt vi kan forestille oss om fellesskap nå.

Les mer i torsdagens papiravis. Den kan du kjøpe her.