– Jeg liker å fortelle og å se humor også i alvoret. Humor har vært en viktig del av mitt liv, sier Per Oskar Kjølaas.
1. september slutter han som biskop i Nord-Hålogaland etter tolv år i embetet, og søndag har han sin avskjedsgudstjeneste i Tromsø domkirke. Det betyr takk og farvel til bispekollegiets beste historieforteller og humorist.
[ Øygard, Finnset og Akerø går til bispefinalen ]
Røff humor. – Det sies at du etterlater et humoristisk tomrom når du nå forlater Bispemøtet?
– Det kan godt være.
– Du står for en mer røff humor og språkbruk enn mer sarte sørlendinger er vant med?
– Det kan godt tenkes. Jeg er verken født eller oppvokst på Sørlandet. Jeg er fra nord, og jeg liker å kalle en spade for en spade. Jeg vil ikke være ufin, men samtidig er språket nord røffere enn andre steder.
LES MER: Kjølaas søker avskjed
Fra virkeligheten. – Hvilken favoritthistorie kan du fortelle Vårt Lands lesere?
– Jeg er ingen fortellingsautomat. Humor og historier kommer spontan i godt lag, og jeg foretrekker fortellinger fra virkeligheten. Det kan selvsagt oppleves litt sterkt for dem som ikke er vant med nordnorsk lynne og språkbruk, men slik er virkeligheten her nord. Jeg håper at jeg blir husket for noe annet enn bare humor og gode historier.
– Hva vil du bli husket for?
– Som biskop har mitt ideal vært å være åpen og raus med menneskene jeg har møtt. Jeg har hatt to mål med tjenesten som prest og biskop: Å vise at Gud elsker menneskene i nord, og at Gud er kjærlighet. Det er visitasene og møtet med mennesker som har betydd mest for meg og holdt meg oppe som biskop.
LES MER: Biskop Kjølaas tar oppgjør med healingbransjen
Bare i nord. – Du er født og oppvokst i Finnmark, og har hatt hele ditt yrkesaktive liv her nord. Kunne du blitt biskop i et annet bispedømme enn Nord-Hålogaland?
– Nei, det tror jeg ikke. Det som ga meg trygghet til å svare ja til utfordringen om å bli nominert til biskop var kjennskapet og kjærligheten til landsdelen og til folket her nord. Dette har jeg prioritert. Jeg har stort sett svart nei til forespørsler sørfra, og jeg har ikke vært en flygende biskop mellom Tromsø og Oslo. Jeg har reist mye, men stort sett i mitt eget, store bispedømme.
Nominert to ganger. Per Oskar Kjølaas ble biskop i 2002. Da var han 54 år. Men allerede tolv år tidligere ble han nominert til det samme embetet.
– Er du glad du ikke ble biskop i 1990, da du var 42 år?
– Ja, det er jeg veldig sikker på at jeg ikke burde blitt. Jeg var altfor ung, men svarte ja til nominasjon fordi jeg tenkte «vi må i hvert fall ha en kandidat fra nord». Da jeg fikk vite at også Ola Steinholt var nominert, var jeg sikker på at det måtte bli ham.
– Ville du ha fortsatt bispetjenesten helt fram til nå dersom du hadde blitt biskop allerede i 1990?
– Nei. Man bør ikke være biskop i mer enn 10-15 år. Verken kirken eller en selv har godt av mer.
Falle til ro. – Hvor gammel bør man være når man blir biskop?
– Begynnelsen av 50-årene er ideelt. Da har man gjort de erfaringene man må ha for å være biskop, og man får en ikke altfor lang periode i en så krevende jobb. Jeg så selv for meg et løp på mellom 10 og 15 år. Nå gir jeg meg fire år før jeg måtte.
– Hvorfor?
– Jeg har lyst til å være fri til å drive det jeg vil: Praktiske utfordringer, teologisk lesning og familieliv. Min grunninnstilling er at når man har sagt farvel til noe, så skal man holde seg litt unna og ikke risikere å gå i veien for etterfølgerne. Den første tiden skal jeg ha for meg selv: Få støyen ut av kroppen og falle til ro, svarer biskop – snart emeritus – Per Oskar Kjølaas.
