Jaktet på en mandig Jesus

Teologiprofessor ved Universitetet i Oslo, Halvor Moxnes, har gravd i historiebøkene. For det har han vunnet prisen for årets artikkel i «Tidsskrift for kjønnsforskning».

Det begynte på oppløssiden mot Norges selvstendighet rundt 1900, i de siste tiårene av nasjonsbyggingens århundre. På kontinentet ble nasjonene smidd rundt heltemodige mannsskikkelser. I den norske nasjonalismen hadde dikterhøvdingene vært de ruvende skikkelsene, men Ibsen og Bjørnson var ikke som de én gang var. Alt var i endring. Rundt hvilket mannsideal skulle landet nå bygges?

LES OGSÅ: 'Androgyn' og 'Don Juan'

Jesus som mannsideal

For de gradvis mer liberale teologene ved universitet, og for andre kulturåpne kristne, skulle den menneskelige Jesus-skikkelsen fungere både som ideal både for borgeren og for samfunnet. Spørsmålet om mannsidealet ble derfor et spørsmål om Jesus-idealet.

– De brukte Jesus til å formulere sine egne moderne mannsidealer, forklarer Moxnes.

Dette var det moderne gjennombrudds tid. Og «Det moderne gjennembruds mænd» var frittenkende og egenrådige individer, skal vi tro den moderne fanebæreren i datidens Norge, den danske litteraturkritikeren Georg Brandes. Hans yndlingsord var «mandig.» Dette idealet gjorde seg gjeldende på flere hold.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Femi-Jesus

Samfunnet stod ikke til olsok. Skomakere ble ikke lenger ved sin lest. De dekadente kunstnerbohemene svermet ansvarsløst rundt absinten og kvinnen, arbeiderne marsjerte ut av kirken og inn i fagforeningene, og kvinnebevegelsen yppet seg mot en teologi som så kvinnen som naturlig underordnet mannen.

– De liberale teologene og de kulturåpne kristne vendte det døve øret til kvinnenes teologiske kritikk. I stedet begynte de å utforme en egen moderne mannsrolle i møte med alle disse endringene, sier Moxnes.

Det var mot dette bakteppet grundtvigianeren Christopher Bruun trakk konklusjonen: ­Jesus ikke var bra nok. Han var for ­feminin.

SE BILDESERIE: Jesus har blitt avbildet på utallige måter gjennom historien

Muskel-Jesus

Bruun mente kirken verdimessig og sosialt var blitt et sted for peppermøer, og erklærte i 1894 om Jesus: «Men han var en mand. Aa, for en mand han var!»

Bruun var inspirert av den fremtredende britiske kristensosialisten Charles Kingsley, hvis kristendom onde tunger kalte «muscular Christianity» – muskuløs kristendom. Begge ville de trekke tøff arbeiderklasseungdom tilbake til kirken ved å gjøre Jesus til et skikkelig mannfolk. Slik kunne avkristningen motvirkes og det moderne samfunnet bygges av kristne arbeidermannfolk, mente Bruun.

Men Bruuns fremi-Jesus var ikke først og fremst et spark mot kvinnene, ifølge Moxnes, men et spark mot de dannede klassers «blødaktighet». Femininitet var først farlig hos menn.

Et spørsmål om karakter

I boken Jesu bilde fra 1904, klager universitetsteologen Lyder Brun også over Jesu femininitet. Forestillingen om «den gode hyrde» var for eksempel preget av «noe umandig og svakt,» skriver han. Jesus var snarere heltemodig og mandig, mente Brun.

Men for den anstendige, borgerlige embetsmannssønnen ble Christopher Bruuns muskel-Jesus for vulgær. Mannen var et komplisert vesen, må vite.

– Lyder Bruns Jesus ble den balanserte, borgerlige Jesus, altså ­Jesus som idealmannen med «karakter», forklarer Moxnes.

Det moderne gjennombrudd ga de borgerlige, universitetsteologene rikelig med jyplinger å avgrense seg mot.

De dekadente bohemene og lignende kunstnerpakk hadde mistet den finstemte balansen mellom positive kvinnelige og mannlige trekk, som hadde kjennetegnet fordums dikterhøvdinger. Skal vi tro Brun og hans likesinnede var de «umandige», eventuelt «blødaktige». Dikterhøvdingene var på sin side blitt for realistiske i stilen, for renskårent «mannfolk».

Bruuns arbeiderklasse-Jesus ble kontant avfeid som altfor «mannfolk», som de sa. Han manglet kort og godt karakter.

Lyder Bruns Jesus-skikkelse balanserte derimot mildhet og strenghet. Som han skrev i 1917: «En herskernatur,» men samtidig «ydmyg av hjertet.» På slike skulle landet bygges.

Enda mer imot

For de borgerlige universitetsteologene ble svaret på kvinnesaksforkjempernes teologiske utfordring å flette kvinnelige egenskaper inn i mannsrollen, mener Moxnes. Han synes det er underlig. For nettopp disse liberale universitetsteologene skulle bli de første til å gå inn for at kvinner kunne forkynne i kirken, og etter hvert også bli prester. Det skjedde i 1911 og 1917. Slik havnet de på kant med både konservative teologer og prester, for ikke å snakke om lekmannsbevegelsen.

I 1902 endte derimot professoravstemningen i at et flertall stemte mot kvinnelige prester. Et mindretall på én var, ifølge Moxnes, «enda mer imot».

Han mener en mulig forklaring er at de argumenterte praktisk, at de gode kvinnelige egenskapene kunne være nyttige i menigheten. Samtidig ble nettopp kvinnelige egenskaper brukt til å avgrense seg mot andre fremadstormende mannsidealer.

Nansen-Jesus

Moxnes mener Eivind Berggravs bok Mannen ­Jesus (1921) kan sees som en avslutning på denne perioden med nytenkning rundt mannsidealet blant universitetsteologene.

I sitt psykologiske studium av Jesus fant Berggrav «en egenartet vekselvirkning mellom det ‘mandige’ og det ‘myke’,» skriver Moxnes. Berggravs borgerlige Jesus avgrenset det ensidige «mannfolk»-idealet og fra et ensidig, «veikt» kvinneideal. Men en tilleggskomponent var kommet til, skal vi tro Moxnes:

– Det er ganske interessant hvordan han snakker om den friske og sunne mandighet. Det er nesten så du ser Fridtjof Nansen i bakgrunnen som hans ideal, humrer han.