‘Ikke hinder å være kvinne’

– Mannen min dyttet mye på meg. Han mente det var like riktig at jeg skulle undervise som ham. Dessuten prekte vi i kirkene annenhver søndag, sier Unni Haugen.

Hun dro ut som misjonær til Kongo allerede i 1953, for De norske pinsemenigheters ytremisjon. Som flere andre kvinnelige pionerer dro hun alene ut. Etter hvert giftet hun seg og jobbet sammen med mannen sin.

Ikke pastor. Selv om kvinner ikke fikk være pastorer i pinsebevegelsen da Haugen dro ut, utførte mange av de kvinnelige misjonærene flere oppgaver som tradisjonelt ligger til pastor- ­eller presterollen.

– På den tiden var det et spørsmål om kvinnen kunne undervise i bibelfaget, være prest eller pastor. Det var ingen prester vi kjente som var kvinner. Det var nytt og ukjent, sier Haugen.

Bibelfag. Haugen hadde fått høre at det var behov for lærere i Kongo, og utdannet seg til det.

– Som misjonær for De norske­ pinsemenigheters ytremisjon var det intet hinder å være­ kvinne, sier hun.

Hun forteller at flere kvinner hadde reist ut på egenhånd, og derfor var nødt til å ta mange og selvstendige avgjørelser.

I begynnelsen underviste hun i andre skolefag, men ikke i bibelfag. Men etter hvert begynte hun med det også.

Selvstendige kvinner. Selv om Haugen var en kvinnepioner fordi hun prekte og misjonerte tidlig, tenker hun ikke på seg selv som feminist. Hun mener at hun gikk inn i en tradisjon i pinsebevegelsen der flere kvinner hadde gått før henne:

– Pinsebevegelsen hadde allerede kvinnelige evangelister og misjonærer som jobbet selvstendig, sier Haugen.

Haugen synes misjonsselskapene i Den norske kirke ikke lot kvinner slippe til i like stor grad som det misjonsarbeidet i pinsebevegelsen gjorde.

Pinsebevegelsen var tidlig ute med misjonærer, men det gikk fortsatt en tid før den fikk kvinnelige pastorer.

– Nå er det kommet kvinnelige pastorer. Det synes jeg er hyggelig. Jeg kjempet ikke for at kvinner skulle få rettigheter i menighetslivet, sier Unni Haugen.

Forskjellsbehandling. Selv om hun opplevde å gå inn i en stolt kvinnetradisjon, husker hun likevel på situasjoner som var urettferdige, og der kvinner ikke ble behandlet likt som menn.

– Mannlige misjonærer fikk ofte mer penger til sine prosjekter, mens vi kvinner ikke alltid fikk det vi trengte, sier Haugen.

Hun opplevde også at hun kom til en kultur i Kongo der kvinner ikke var likestilte:

– Kulturen i Kongo var mannsdominert, og de kongolesiske kvinnene jeg jobbet med sa sjeldent mer enn et par ord, sier hun.

Underviste kvinner. Misjons­arbeidet var rettet mot utdanning, helse og evangelisering. Familien Haugens arbeid i Kongo dreide seg om å bygge skoler, fødeklinikker og sykehus. De underviste kvinner om seksualitet og barn, underviste i lesing og skriving og drev bibelskole.

Gjennom flere tiår i Kongo,­ observerte Unni Haugen og familien Norge på avstand. Hun husker derfor utviklingen i Kirke-­Norge i bruddstykker. Etter fem år i Kongo var det nordmenns materialisme hun reagerte mest på.

– Det var et kultursjokk å komme hjem, sier Haugen.

Bjerkås. Haugen forteller også at hun husker da Ingrid Bjerkås ble ordinert som første kvinnelige prest i Den norske kirke.­ Ordinasjonen opptok ikke henne i særlig grad, fordi hun var så langt unna, og fordi hun var mest opptatt av arbeidet de drev i Kongo. Likevel tror hun at ordinasjonen av Bjerkås hadde en betydning for likestillingen i kirkene i Norge.

Kallet. Unni Haugen forteller at hun hadde en indre visshet om at hun skulle misjonere.­ Hun var ikke mer enn 12 år gammel, men hun hadde hørt om misjonsarbeid på søndagsskolen og sett lysbilder. Hun visste også at det var Kongo hun skulle til.

Haugen mener at det ofte var kvinner som stilte seg villig til å reise, og som hadde et kall.

– De første misjonærene til norsk pinsemisjon ankom Kaziba i 1922, og de var kvinner. Det er ofte kvinner som sier først ja, både til Kristus og til kallet å reise ut.

50 år. Misjonsoppholdene var gjerne på fire-fem år, det hendte også at de var lenger. Haugen og mannen var de første utsendte­ til mange nye steder. Innimellom dro de hjem til Norge for å få en pause, blant annet da barna var tenåringer. Siste stopp var storbyen Kinshasa, hvor de ble boende i 13 år. I 1999 flyttet de hjem, etter nesten 50 år på misjonsmarken. Det var ingen som ønsket å overta ­plassen til familien Haugen ­i den kongolesiske hovedstaden.

Til tross for at ingen misjonærer er igjen i Kinshasa, forteller Haugen at det fortsatt er en god enhet blant alle menighetene i Kongo, og at arbeidet deres består.

– Hvordan har det vært å bo så mange år langt vekke?

– Det har vært mye lengting. Jeg har lengtet etter å få brev, men det tok seks uker å få et brev. Da det kom var det veldig stas, svarer Haugen.

Hun legger til at lengtingen har vært krevende.