Kunsten å fuge

Die Kunst der Fuge var det siste verket han skrev, og kan også regnes som en sluttsum av barokken. Bachs punktum var typisk for hans hang til å utforske musikalske mulig­heter. Som han gjør i Das Wohltemperierte Klavier, der han i 48 preludier og fuger spiller seg gjennom alle toneartene i dur og moll, noe som var blitt mulig etter en ny måte å stemme tangentinstrumentene på. Hans matematiske til­nærming til musikk viser seg i de seks suitene for solo cello. De er bygget opp rundt tallet seks, og har vært gjenstand for mye spekulasjon blant alle med sans for tallmystikk.

Men alle disse verkene er blitt til langt mer enn musikalske øvelser. Her finnes barokkens skatter, selv om Bachs storhet på det tidspunkt ble oversett 
og stemplet som umoderne. Først hundre år senere kom 
de tilbake. Så lang tid kan det ta før det opphøyde over­vinner det flyktige — og såkalt 
moderne.

Fugekunst

Angela Hewitt er kanskje den pianisten som 
forvalter denne arven best i dag. Bach selv fikk aldri prøvd et klaver, og hvilket instrument fugekunsten hans er skrevet for, er bare ett av temaene det er blitt spekulert over. Den britisk-kanadiske Bach-tolkeren åpner hellige rom i musikken, med 
sitt totale nærvær som på 
sympatisk vis er altoppslukende 
og tvinger deg til å forholde deg til det hun utleverer. Det er skapt i en kontemplativ ­modus, men er like fullt åpent og 
utadvendt — og helt gjennomskinnelig.

Helt fra innledningste­maet (som i noen av fugene er veldig nær folketonen vi bruker til Mitt hjerte alltid vanker) til sluttonen, spiller hun oss i en befestet borg, helt avstengt fra omverdenen og flyktig­heten.

Koral

Bachs utforskning av fugekunsten ender i en ikke fullført kvadruppelfuge (fire temaer som går over i hver­andre) — den siste tonen henger i løse luften. Sønnen Carl Philipp Emanuel sørget for at verket ble utgitt etter farens død, og tilføyet koralen Wenn wir in höchsten Nöten sein etter bråstoppen som har vært gjenstand for mye undring og spekulasjon.

Angela Hewitt gikk også til «grunnteksten» og avsluttet konserten med koralpartiet. Sin troskap til verket viste hun også ved å fremføre verket med alle mulige repetisjoner, noe mange 
unnlater, og som forlenger 
verket med en halvtime. Ingen i salen bebreidet henne for 
det.