Her står en ­trofast tjener

Mor var god til å synge, sier Haug sakte,­ som om det er et punktum mellom hvert ord.

Nå synger han i Fredheim kirke, som tilhører Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK) og ligger innerst i Norefjorden i Buskerud.

– Hvorfor ble du forsanger?

– Folk er jo gjerne litt forsiktige, og ikke minst med stemmen sin. Jeg ville ikke at folk skulle bli stående alene og synge. Jeg har alltid vært påpasselig med det, sier han.

LES MER: Går ikke i kirken – satt salmefast

Én gang i måneden

Haug ikke bare synger. Han passer på at kirkebygget er varmt når menigheten samles, han ordner tallene på salmetavlen, slik at alle vet hvilken som er den neste som skal synges. Han passer på blomstene på alteret. Men først og fremst synger han.

– Er du glad i å synge?

– Jeg var nok det tidligere. Det var ikke først og fremst den personlige interessen som gjorde at jeg begynte, men... hvem andre skulle gjort det? For det er sannelig ikke lett å få folk til å utøve, sier han.

Artikkelen fortsetter under videoen:

Én gang i måneden kommer en prest og taler i Fredheim. Da synger Haug. Han har en egen bås foran i kirkerommet. Spredt utover kirkebenkene sitter de 16 som tilhører menigheten.

Haug stemmer i sangen «Frelser til deg vil jeg trøstig meg vende». Noen henger seg på, men det er forsangerens stemme som bærer.

Annerledes

Hjemme hos Knut Haug ligger en salmebok og en bibel på et lite bord. Han slår opp salmeboken og begynner å synge med en sliten, men stødig stemme.

«Jesus, din søte forening å smake. Lenges og trenges mitt hjerte og sinn».

Knut Haug og kona Solveig har alltid gått i Fredheim kirke. De to husker en tid da mye flere folk gikk dit. Også barn.

Det er ikke den samme melodien som de fleste menigheter vanligvis bruker. Den er mer fristilt fra takter og skalaer.

– Mor sang en annen tone enn den mange kan, sier han.

Haug lærte sangene av sin mor, og er på den måten et bindeledd mellom sangtradisjonene tidligere og nå, tror folkemusikk-forsker Astri Skarpengland på Fjellhaug Internasjonale Høgskole.

– Ofte når vi skal forske på folkemelodier, må vi tolke ting som er skrevet ned. Her ser vi at Knut har lært melodiene av moren sin, som nok har lært de av sin mor igjen, og så videre. Da er melodiene nærere til fortiden, sier hun.

Uten komp

I Haugs menighet synger de som regel uten komp.

– Jeg legger merke til at de ikke har tonefølge til sangen. Det er sjeldent i våre dager. Det gjør at takten og melodien kan være litt friere, sier Skarpengland.

Det er flere som kan synge, enn de som synger.

Hun tror det kan være med å understreke noe moderne lovsang har mistet.

– Uten instrumenter får gjerne sangen et mer meditativt preg; det synges saktere og teksten kommer tydeligere fram, sier Astri Skarpengland.

Brytningstid

Det evangelisk-lutherske kirke­samfunn oppsto kort tid etter at dissenterloven trådte i kraft i 1845 og folk fikk starte menigheter utenfor Den norske kirke. Av flere blir dette­ omtalt som en brytningstid i norsk kirkeliv, da vekkelsene stod i kø. Folkemelodiene som allerede eksisterte i bygdene, fikk kristne tekster. De eksisterende salmetekstene ble sunget på folkemelodiene som folk allerede kunne.

- Jeg tror ikke det er noen menighet igjen på Fredheim om 20 år. Men undre kan jo skje, for vi har en forkynnelse og en forvaltning av sakramentene som er upåklagelig, sier Haug.

– Jeg vokste opp med de melodiene som folk senere har begynt å kalle folkemelodier, sier Haug.

– Nå har du sunget mye sammen med folk. Kan alle synge?

Han ler. – Det er flere som kan synge, enn de som synger.

Fredheim kirke

• Tilhører frikirke­samfunnet Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK).
• Ligger i Nore i Buskerud.
• Har gudstjeneste én gang i måneden, med tilreisende prester.
• Drev tidligere en skole, som ble nedlagt i 1994.

DELK

• Har omtrent 3.500 medlemmer, fordelt på tolv ­menigheter.
• Driver fem skoler i Re, Tønsberg, Oslo, Skien og Sandefjord.
• Etablert på 1860-tallet som en reaksjon på statens skole- og kirkedrift.
• Ble eget trossamfunn i 1872.