– 22. juli-gudstjeneste tråkket på min redelighet

Den norske kirkes rolle i det nasjonale sorgarbeidet etter 22. juli var ett av temaene som ble diskutert på dagskonferansen «Den offentlige sorgen» på Litteraturhuset i Oslo tirsdag.

Etter en rekke seminarer var det duket for en paneldebatt om de ulike minnemarkeringene i etterkant av terroren som rammet Norge i fjor.

LES OGSÅ: Vil ha minnesmerket ved Oslo domkirke

Tråkket på. – Søndag 24. juli sto jeg på stuegulvet hjemme, så på TV og gråt. På grunn av det forferdelige som hadde skjedd og fordi en gudstjeneste ble valgt som den nasjonale sørgemarkeringen. Da følte jeg min redelighet ble tråkket på, sa Vinjar Tufte fra Human-Etisk Forbund i ett av innspillene til panelet fra salen.

Hans Kristian Amundsen, statssekretær ved Statsministerens kontor, påpekte at regjeringen og kongehuset deltok på mange ulike markeringer.

– Gitt at angrepet hadde funnet sted på en tirsdag eller onsdag så kunne det vært en moské som var arena for den første store samlingen av det politiske og offisielle Norge, mente Amundsen.

BILDESERIE: Rosenes by

Utfordring. Sokneprest i Oslo domkirke, Elisabeth Thorsen, minte om at høymessen som fant sted 24. juli ikke var en minnemarkering.

– Det var en høymesse for sorg og håp. Jeg synes ikke det var så merkelig at de som var i Oslo 22. juli ønsket å gå i kirken søndag 24. juli klokka elleve. Domkirken har et særskilt beredskapsansvar for det som måtte oppstå i byen og nasjonen. Alle kirker, menigheter og prester har et beredskapsansvar, også overfor dem som ikke er medlemmer av Den norske kirke, sa Thorsen.

Soknepresten innrømmet at det er en stor utfordring å være kirke og jobbe i Oslo domkirke.

– Når Tufte snakker om sorgen og tårene så gjør det inntrykk på meg. Men hvordan skal jeg møte deg? Jeg ønsker ikke at noen skal gråte og at sorgen skal bli større på grunn av det vi gjør.

Sjokk. Sentralstyremedlem i AUF, Jan Christian Vestre, minte om at etter 22. juli så var Norge i sjokk.

– Det er veldig enkelt å vurdere i etterkant hva som kunne vært gjort annerledes og om alle ble i ivaretatt. Jeg tror summen av tingene som skjedde etter 22. juli viser at Norge reagerte på sitt beste.

Han påpekte at veldig mye av sorgarbeidet etter terrorangrepet ikke var organisert av det offentlige.

– Det var mange folkelige mobiliseringer og spontanaksjoner som fikk stor tilslutning. Det er positivt at vi åpner for det og lar det være en naturlig del av slike hendelser. Jeg tror ikke vi får noe bedre sorgarbeid dersom alt blir organisert.

Ikke redusere. Leder av Islamsk Råd Norge, Senaid Kobilica, berømmet Den norske kirke for sitt arbeid etter 22. juli.

– Den norske kirke tok på seg et ansvar som ikke er lett å bære. Det gikk veldig bra. Det viktigste vi trengte etter 22. juli var ro og det ga domkirken. Alle gikk til kirken, ikke bare kristne. Min anbefaling er at vi må passe på ikke å redusere den betydning de ulike aktørene hadde i tiden etter 22. juli, sa Kobilica og la til:

– Jeg har ikke forstått gudstjenesten i Oslo domkirke som nasjonal minneseremoni. Markeringen i Oslo Spektrum var for min del en nasjonal minneseremoni. Det var et nøytralt sted og veldig godt gjennomført.

Sperret inne. – Det var tilfeldig at vår minnekonsert fant sted i Domkirken. Det var av praktiske grunner, sa Per Arne Kalbakk.

Han er programdirektør i NRK og var fungerende kringkastingssjef 22. juli.

– Vår produksjonsbil ble sperret inne av et stadig voksende rosehav. Det oppstod en idé om at vi kunne ha en minnekonsert. Siden vi allerede sto der, og ikke kom noe annet sted, var det naturlig å velge dette stedet for konserten.

Kalbakk mener det var ikke riktig å gjøre sorgarbeidet til et statskirkelig anliggende.

– Dette var en sorg som alle hadde behov for å dele og markere, sa Kalbakk.

Autopilot. Lise Tørnby, daglig leder i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, forklarte at de ikke rakk å snu seg raskt nok rundt.

– Vi kunne ikke lage en felles minnemarkering på tvers av tro og livssyn i løpet av 24 timer.

Hun spurte om man vil gjøre ting annerledes neste gang en nasjonal sorg skal markeres.

– Skal det offentlige Norge bruke kirken som ramme for sorgen eller ønsker man å tenke mer på tvers av tro og livssyn? Tilbakemeldingen vi har fått er at regjeringen gikk på autopilot og gikk til det som fantes og brukte kirken som ramme på sorgen.

Kunstig. Hans Kristian Amundsen tror ikke det skal være en statlig oppgave å legge tilrette for en sorg som skal uttrykke et mangfold.

– De valgene vi gjør til hverdags er referansene vi har i møte med tunge stunder. Der må vi søke de arenaer for sorg, håp og felleskap som vi trenger. Dersom tros- og livssynssamfunn utvikler arenaer, seremonier og steder der det oppleves rett for oss som fellesskap å søke sammen når vi trenger det som mest, skal naturligvis det offisielle Norge stille opp. Men å skape en kunstig arena vil oppleves nettopp slik: et kunstig uttrykk for sorg.