Religion

Utrydningstruet: Åndelig dømmekraft

Min vilje, Guds vilje eller den ondes vilje? Skjelningens kunst handler om å bli mer og mer i stand til å bedømme hva som kommer fra Gud, hva som kommer fra den onde, og hva som kommer fra oss selv

Det finnes en gammel, kristen erfaringskunnskap som er utrydningstruet. En rødlisteart blant troens øvelser, om du vil. Det er den åndelige disiplinen som heter skjelning.

Om en leser kirkefedrene og den klassiske, kristne litteraturen, møter en den nær sagt overalt – ikke minst mellom linjene. Også tidligere generasjoners vekkelsesforkynnere hadde mye å si om saken. Men i kristen undervisning og sjelesorg i dag er denne erfaringskunnskapen nesten helt borte.

Det er et formidabelt tap.

Skjelning i Det nye testamentet

Vi snakker her om noe også Paulus setter ord på: «Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne» (Rom 12,2).

Les også: Mange misforstår «Guds rike»

«Prøv hva som er til glede for Gud ... Vær ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje» (Ef 5,10.17).

I Hebreerbrevet sies det om dem som har vokst til moden tro at de «ved å bruke sansene har øvd dem opp til å skjelne mellom godt og ondt» (Heb 5,14).

Hva er å skjelne?

Skjelningens kunst handler om å bli mer og mer i stand til – med Den hellige ånds hjelp og i lys av Bibelens ord – å bedømme hva som kommer fra Gud, hva som kommer fra den onde, og hva som kommer fra oss selv og våre naturlige behov og impulser.

Les også: Kirken må kjempe

Å skjelne bygger på erkjennelsen at det vi tenker, sier og gjør, unnfanges i dypere virkelighetslag enn det vi umiddelbart ser. Hebreerbrevets forfatter sier: Å kunne skjelne krever øvelse og modning.

Vi kunne også tilføye: Det krever stor sannhetsvilje.

Drivkreftene i mitt eget hjerte

Først og sist dreier det seg om å bli klar over hva som foregår i mitt eget hjerte.

Jeg gransker hva som bor i meg.

Jeg lærer å gjenkjenne drivkreftene og impulsene bak det som kommer inn i tankene og ut av munnen.

Jeg lærer å stå oppmerksomt vakt ved hjertets port for å slippe gjennom det som gir liv og nekte mørket adgang.

Jeg vedkjenner meg alt som er sant om meg selv og alle ekte følelser.

Det å skjelne har en god del felles med psykologisk selvbetraktning og nærværstrening. Likevel er det noe annet. Skjelningen gjør vi for Guds ansikt. Den er drevet av ett hovedspørsmål: Hva er din vilje, Gud?

Kreftene omkring oss

Skjelningens kunst lever på forutsetningen at det virkelig er forskjell på godt og ondt. Tror vi dypest sett at Gud er så fjern at vi selv må snekre sammen hva som er sant og rett, blir den meningsløs.

Om vi aldri tar tid til sjelen, men lar den ustanselig stå i strømmen av flimrende inntrykk, har den dårlige kår. Kan det være noen grunner til at den er så forsømt nettopp i dag?

Les også: En svekket svensk misjon

Det paradoksale er at vi antakelig trenger skjelningens kunst mer enn noen gang. Å øve opp evnen til å bedømme kreftene i spill i vårt eget indre er helt nødvendig for å skjelne mellom godt og ondt omkring oss og utenfor oss selv.

Det skaper den åndelige modenhet – og kjærlighetsfulle fasthet – som gjør at vi ikke lar oss «kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falske spill og listige forførende knep» (Ef 4,14).

Er det noe vi som kirke i dag behøver, er det nettopp det.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion